Vi skulle dra fra Playa Tamarindo til Mal Pais, men nei da.. Vi har funnet ut at man ikke kan planlegge når man er ute å reiser. Så vi ente opp på et sted som heter Tambor.. På et all inklusive luksus resort, for å skrive eksamen.
All inklusive betydde for oss; Spis og drikk til du stuper. Så det var det vi gjorde. Vi klarte å bruke en hel dag på å skrive eksamen. Men så måtte vi belønne oss med litt cuba libre i baren! Kvelden var vellykket, Vi danset, snakket spansk og ble kjent med noen lokale Tica - folk.
Dagen etter ble uproduktiv. Og det var på tide å komme oss videre. Vi bestemte oss for å fly til San Jose, og deretter komme oss til Bocas Del Toro i Panama. Vi var nødt å komme oss vekk fra Costa Rica, da det er så dyrt at vi i løpet av 10 dager har brukt mer penger enn på en måned i Nicaragua! Sykt. 14 norske kroner for en brus. oioioi.
Hele flyepisoden var spes! Vi kom på "flyplassen" som bestod av en benk, en vekt og et kjøleskap fylt med cola.. Jepp.. og det var ute. Ikke noe mer. En liten rullebane så klart. Da flyet kom ble det smålig panikk i kroppene våre. Flyet er det minste flyet vi noen gang har sett. Vi måtte alle veie oss, med bagasje på ryggen. All vekt skulle registreres.. for oss betydde det at det ikke var mye om å gjøre før flyet så; nei takk! Dette er for tungt. Jeg lander i nærmeste sjø.
Vi måtte også bokstavelig talt krype inn i flyet med bagasjen på slep. Camilla sine knær ble presset opp i piloten sin rygg. Hvem hadde visst at et fly kunne bli så lite. Og vi delte det med to homfilepar, som holdt hendene, men under et blad. Sånn at ingen kunne se det ;-) hehe.
Vi landet trygt i San Jose, hev oss i en taxi og kom på bussterminalen.. Men nei. Inegn Bocas del Toro på oss. Det vakreste stedet i Panama hadde bestemt seg for at det skulle være oversvømt, slik at håpefulle turister fint måtte holde seg unna. Tropiske stormer er en bitch! De har ødelagt for vår soling nå i 3 mnd. Og vi ble lovet sol i slutten av november. Men med globaloppvarming, så nekter regntiden å gi seg. Og vi sitter i regnet og banner.. Men men..
Så vi måtte dra på en ny bussterminal.. så på stedene vi kunne reise til. Valgte Jacó og dro igjen.. Endte opp i en stpr by, midt på natten, mens det regnet og uten noe sted å bo. Ikke helt slik vi hadde sett for oss de neste dagene. Vi ble kjørt til et forferdelig hostel.. Eid av en gammel mann.. Jepp. 12 dollar natten, siden vi var så søte jenter. Det var fuktig, varmt, innestengt og fullt av smådyr. Men etter en sjapp internett - tur fant vi et bedre hostel, som var mye koseligere! Det er her vi bor nå.
Men våre reiseføtter er aldri helt fornøyd! Så nå har vi hørt rykter om at det er i Montezuma det skjer. Så i morgen tidlig kl 10. 45 skal vi ta vanntaxi over sjøen, og finne igjen to av våre Nica - venner! De har funnet fram til Montezuma de også!
Så i morgen håper vi på sol, varme og hvite streder. Vi skal bo på et hostel på stranden og drikke cuba libre med Ida og Tonje! Og vi satser på at vi endelig skal få henge i canopy gjennom regnskogen!
Håper livet er bra i Norge! Vi sender dere noen kalde klemmer nå, men vi håper at de blir varme om litt!
Hilsen Camilla og Christin!!!
tirsdag 25. november 2008
torsdag 20. november 2008
Vamos a Malpais
Nå er eventyret vårt i Playa Tamarindo snart over.. Vi reiser videre i morgen. Ikke fordi vi vil, men fordi vi får eksamen i morgen. Og her er det for mange folk å være med, så vi må komme oss vekk. TIl et sted der vi ikke kjenner noen g kan skrive eksamen i fred og ro.
Her i Tamarindo har vi hatt det virkelig gøy. Vi bor på et hostell som er utrolig kjekt. Det er fint, masse steder å slappe av og mange artige folk. Vi har blitt kjent med en god gjeng. I denne byen er det lite annet å gjøre enn å surfe. Så derfor har vi lært oss å surfe.. vel vi har startet den lange prosessen med å lære oss å surfe!
Det var mye kjekkere enn vi hadde trodd. Vi var ganske så sikker på at vi aldri kom til å klare det. Og vi var 100 % sikker på at vi skulle skade oss. Men vi kom ut av opplevelsen litt dyktigere, litt tøffere og med bedre balanse. Det er nok noe vi kommer til å gjøre flere ganger!!
Ellers har vi slappet mye av.. Det er ikke så fint vær nå. Det er sol, men mye skyer. Og det blåser en del! Så den store brunfargen lar seg vente på. Men vi satser på at regntiden gir seg nå. Vi syns det er nok at den har vart de første 3 mnd vi har vært vekke!
I går satt vi på stranden på ettermiddagen og så på at guttene prøvde å surfe.. Vi turde ikke prøve alene i de store bølgene. Det får vente til vi har surfet en del til!
Men nå er det lunsjtid og så er det paking igjen.. uff.. det er virkelig det som er minst kjekt med å være ute å reise! :-) Kan ikke komme på mye annet som er negativt. Jo myggstikk! men det er nå sånn det er. Alle ser ut som de har byller på beina..
Vi har det bare bra og er klar for å bli ferdig med eksamen og fortsette ferien vår!
Klemmer fra oss
Her i Tamarindo har vi hatt det virkelig gøy. Vi bor på et hostell som er utrolig kjekt. Det er fint, masse steder å slappe av og mange artige folk. Vi har blitt kjent med en god gjeng. I denne byen er det lite annet å gjøre enn å surfe. Så derfor har vi lært oss å surfe.. vel vi har startet den lange prosessen med å lære oss å surfe!
Det var mye kjekkere enn vi hadde trodd. Vi var ganske så sikker på at vi aldri kom til å klare det. Og vi var 100 % sikker på at vi skulle skade oss. Men vi kom ut av opplevelsen litt dyktigere, litt tøffere og med bedre balanse. Det er nok noe vi kommer til å gjøre flere ganger!!
Ellers har vi slappet mye av.. Det er ikke så fint vær nå. Det er sol, men mye skyer. Og det blåser en del! Så den store brunfargen lar seg vente på. Men vi satser på at regntiden gir seg nå. Vi syns det er nok at den har vart de første 3 mnd vi har vært vekke!
I går satt vi på stranden på ettermiddagen og så på at guttene prøvde å surfe.. Vi turde ikke prøve alene i de store bølgene. Det får vente til vi har surfet en del til!
Men nå er det lunsjtid og så er det paking igjen.. uff.. det er virkelig det som er minst kjekt med å være ute å reise! :-) Kan ikke komme på mye annet som er negativt. Jo myggstikk! men det er nå sånn det er. Alle ser ut som de har byller på beina..
Vi har det bare bra og er klar for å bli ferdig med eksamen og fortsette ferien vår!
Klemmer fra oss
søndag 16. november 2008
Vamos a Playa Tamarindo
Naa har vi vaert to dager i Playa Coco og har bestemt oss for aa dra videre i morgen! Vi kresne strandgjengere er ikke imponert over strendene her.. saa da sloser vi ikke mer tid paa aa henge ut her.
Disse dagene har vaert rar, men avslappende. Vi er vant til aa sporre 10 andre personer om vi skal ut aa spise. Og ikke nok med det, saa pleier vi aa vaere mange flere naar vi skal ut paa byen. Naa er det bare oss to. Saa det var den sjappeste middagen vi har spist paa lenge!
Vi spiste deilig fiskemiddag paa en flott restaurant, der de hele tiden fylte paa glassene vaare med vann.. slik service fantes ikke i Leon :-) hehe.
Paa kvelden var vi ute og sjekket utelivet. vi endte opp paa en morsom bar. men det var kun danskefolk der. alle sammen studere her i Coco. De var hyggelig, men det ble litt mye for oss.
I dag har vi vaert paa stranden. Det var en stor skuffelse. 10 dollar for aa komme seg dit. Saa var det overskyet og en mindre pen strand. Vi var imponert. Vi ble i hele 2 timer, saa dro vi tilbake. Det fantes ingen taxi, saa vi begynte aa gaa de 10 km tilbake til byen vi bor i. Heldigvis kom vi forbi et busstopp. Vi hoppet paa en buss som slapp oss av ca 4 km unna. Begynte aa gaa og etter 15 min kom en sot gammel mann i pickup forbi og vi fikk slenge oss baki. Og vips saa var vi hjemme :-)
Naa planlegger vi litt bedre. Vi sitter med Lonley Planet og leter etter strender og fristende aktiviteter. Saa i morgen er adios Coco og vamos a Playa Tamarindo!
Disse dagene har vaert rar, men avslappende. Vi er vant til aa sporre 10 andre personer om vi skal ut aa spise. Og ikke nok med det, saa pleier vi aa vaere mange flere naar vi skal ut paa byen. Naa er det bare oss to. Saa det var den sjappeste middagen vi har spist paa lenge!
Vi spiste deilig fiskemiddag paa en flott restaurant, der de hele tiden fylte paa glassene vaare med vann.. slik service fantes ikke i Leon :-) hehe.
Paa kvelden var vi ute og sjekket utelivet. vi endte opp paa en morsom bar. men det var kun danskefolk der. alle sammen studere her i Coco. De var hyggelig, men det ble litt mye for oss.
I dag har vi vaert paa stranden. Det var en stor skuffelse. 10 dollar for aa komme seg dit. Saa var det overskyet og en mindre pen strand. Vi var imponert. Vi ble i hele 2 timer, saa dro vi tilbake. Det fantes ingen taxi, saa vi begynte aa gaa de 10 km tilbake til byen vi bor i. Heldigvis kom vi forbi et busstopp. Vi hoppet paa en buss som slapp oss av ca 4 km unna. Begynte aa gaa og etter 15 min kom en sot gammel mann i pickup forbi og vi fikk slenge oss baki. Og vips saa var vi hjemme :-)
Naa planlegger vi litt bedre. Vi sitter med Lonley Planet og leter etter strender og fristende aktiviteter. Saa i morgen er adios Coco og vamos a Playa Tamarindo!
lørdag 15. november 2008
Nye bilder
Nye bilder :-) Kommer litt til når vi er på sted med bedre internett. For de som har facebook har vi nok bitt tagget i litt av hvert :-)
Nye land og nye eventyr.. Helt alene :-)
Farvel Nicaragua linda og León vårt gode hjem!
Nå er eventyret vårt i Nicaragua over. Vi har hatt eksamen, pakket våre saker og forlatt landet. I skrivende stund befinner vi oss i Costa Rica på et sted som heter Playa Coco. Det er et lite, rolig strandsted.. veldig rastafari. Vi bor på et rom med 3 andre jenter, 2 danske som har studert i denne byen før og en amerikansk jente som jobber i San Jose som engelsklærer.
Vi kom hit for noen timer siden ved en tilfeldighet. Vi tok buss i fra Managua, ble sluppet av i Liberia. Og satt plutselig i en taxi sammen med en tysk journalist som skulle møte sin kone. Han skulle til Playa Coco, og siden han snakket bedre spansk enn oss, så fulgte vi etter.
Vi bestemte oss for å ta inn på Backpacker Inn. Her bor det masse andre backpackere. Foreløbig er vi de eneste som prater noe særlig, men men.. Vi får nok venner etterhvert. Skal bli vanskelig å erstatte jentene våre fra León, men vi skal gjøre det beste ut av det. Vi hadde egentlig tenkt å reise tidlig om morgenen, gjerne før noen andre hadde stått opp. Men siden det var avskjedsfest dagen før, ble det vanskelig å komme seg avgårde. Og dermed skjedde det som vi hadde lyst å unngå. Mye grining fra vår side. Camilla sine tårekanaler var umulig å stoppe. Og hun syns det er best å la vær å grine for sånne småting.
Så dermed bruker vi denne anledningen til å si; Tusen takk for 3 flotte måneder til alle vi reiste fra uten å si noe. Vi savner dere alle sammen allerede og gleder oss til reunion!!!!
I kveld skal vi prøve byens uteliv, og i morgen er det stranden som venter. Nå har vi 6 dager fri før vi skal skrive en eksamen til. Så er det virkelig ferie i de neste 4 mnd, mas o menos!
Siden vi ikke har så mye å fortelle fra Costa Rica ennå.. kom for noen timer siden.. Eller vi kan si at vi spiste en utrolig god fisk i dag... Så tar vi en liten oppsummering av Nicaragua.
Siden vi skrev sist har vi vært i San Juan Del Sur en gang til, og i Matagalpa. Christin har vært i Grenada og så et par turer til Managua. San Juan Del sur var FANTASTISK! Fy søren altså. Vi bodde på et luksushotell der vi leide oss et hus. Vi skulle feire Anja sin bursdag og det ble gjort med stil. Vi har masse bilder For det er umulig å beskrive med ord. Finere hotell har jeg aldri vært på. Og de var litt av en kontrast fra helgen før.
Da var vi i Matagalpa på en kaffefarm. Vi ble møtt av kakkelakker i sengen, biller overalt og edderkopper som falt ned fra taket. For oss som er mindre glad i insekter var dette et stort sjokk. Det ble en del drikking den helgen kan man si! Det var av nødvendighet da ingen turde å legge seg.. Vi har vært uenig om helgen skulle kalles Fat Camp eller Bug Camp, da vi heller ikke fikk noe sørlig med mat.. Det var en trist helg. Men vi gjorde gøy ut av det.
Og når solen stod opp var det nydelig likevel. Vi gikk ned til ett fossefall hvor man kunne bade og kose seg, fikk rundtur på farmen og ble angrepet av apebæsj. Da disse apene ikke var så begeistret for at vi kom inn på deres området uten å ære invitert. Men men.. det gikk vekk med vann!
Ellers har vi hatt eksamen, og det gikk relativt greit. Muntlig eksamen på spansk var en prøvelse for alle sine nerver, men vi overlevde! De neste dagene brukte vi på å feste fra oss i Leon. Sammen med de vi studerte med og de lokale som vi har blitt kjent med.
Ellers har det til tider vært litt ekle ting som har skjedd rundt oss. Det har vært valg i Nicaragua hvor de to største partiene utropte seg selv som vinnere begge to. Dette førte til vold. Og i helgen ble vi rådet til å holde oss inne. Det gikk heldigvis relativt rolig for sge i Leon, men i Managua var det værre. Flere menn ble slaktet ned med macheter og det ble skutt mot fokemengder. Mange ble truffet, men det var en stakkars jente på 8 år som ble drept. Slike ting er trist å høre om, og man føler seg maktesløs da det er ingenting vi kan gjøre bortsett fra å vente til det er over.
Vi var i Managua på torsdag. Og da satt det gjenger med menn og gutter kledd som gerilja soldater bare i deres partiers farger. De slo i bakken med macheter og balltre og ventet på bråk. Vi måtte dra tilbake til Leon for å unngå og komme opp i en farlig situasjon. Men nå er det mye roligere der.
En annen skummel og veldig tragisk episode var en buss som gikk fra Leon til Guatemala ble stoppet midt på natten. Alle i bussen ble drept med pistol eller macheter. Bussen ble revet fra hverandre og så tent på. På bussen var det en fra Nederland som var en god venn av en som jobber på Kulturstudiet.. Vi traff han alle sammen bare noen dager før. Det er virkelig uvirkelig å tenke på at slike ting skjer.
Men dette er noe som aldri ville skjedd med oss. Vi befinner oss nå i det tryggeste landet i Mellom – Amerika. Costa Rica er rolig og har lite vold av den slag. Her er det mest ran av turister. Og det skjer overalt. Vi følger rådene fra Norge og tar kun busser på dagen og vi drar kun med TICAbus. Det er det tryggeste! Grunnent til det som skjedde i Guatemala var mest sannsynlig at noen nakotikasmugler trodde det var narkotika på den bussen. Desverre var det feil buss. Og dette var om natten. Og noe som man kaller chicken-buss. Så det er ingen grunn til å være urolig for oss. Vi er forsiktig og fornuftig og bruker penger for å holde oss trygg.
Nå skal vi komme oss i dusjen og prøve å nyte vår første kveld på egen hånd i et helt nytt land! Costa Rica er vårt nye hjem de neste 2 ukene
Håper alle hjemme har det bra!
Store klemmer fra oss
Nå er eventyret vårt i Nicaragua over. Vi har hatt eksamen, pakket våre saker og forlatt landet. I skrivende stund befinner vi oss i Costa Rica på et sted som heter Playa Coco. Det er et lite, rolig strandsted.. veldig rastafari. Vi bor på et rom med 3 andre jenter, 2 danske som har studert i denne byen før og en amerikansk jente som jobber i San Jose som engelsklærer.
Vi kom hit for noen timer siden ved en tilfeldighet. Vi tok buss i fra Managua, ble sluppet av i Liberia. Og satt plutselig i en taxi sammen med en tysk journalist som skulle møte sin kone. Han skulle til Playa Coco, og siden han snakket bedre spansk enn oss, så fulgte vi etter.
Vi bestemte oss for å ta inn på Backpacker Inn. Her bor det masse andre backpackere. Foreløbig er vi de eneste som prater noe særlig, men men.. Vi får nok venner etterhvert. Skal bli vanskelig å erstatte jentene våre fra León, men vi skal gjøre det beste ut av det. Vi hadde egentlig tenkt å reise tidlig om morgenen, gjerne før noen andre hadde stått opp. Men siden det var avskjedsfest dagen før, ble det vanskelig å komme seg avgårde. Og dermed skjedde det som vi hadde lyst å unngå. Mye grining fra vår side. Camilla sine tårekanaler var umulig å stoppe. Og hun syns det er best å la vær å grine for sånne småting.
Så dermed bruker vi denne anledningen til å si; Tusen takk for 3 flotte måneder til alle vi reiste fra uten å si noe. Vi savner dere alle sammen allerede og gleder oss til reunion!!!!
I kveld skal vi prøve byens uteliv, og i morgen er det stranden som venter. Nå har vi 6 dager fri før vi skal skrive en eksamen til. Så er det virkelig ferie i de neste 4 mnd, mas o menos!
Siden vi ikke har så mye å fortelle fra Costa Rica ennå.. kom for noen timer siden.. Eller vi kan si at vi spiste en utrolig god fisk i dag... Så tar vi en liten oppsummering av Nicaragua.
Siden vi skrev sist har vi vært i San Juan Del Sur en gang til, og i Matagalpa. Christin har vært i Grenada og så et par turer til Managua. San Juan Del sur var FANTASTISK! Fy søren altså. Vi bodde på et luksushotell der vi leide oss et hus. Vi skulle feire Anja sin bursdag og det ble gjort med stil. Vi har masse bilder For det er umulig å beskrive med ord. Finere hotell har jeg aldri vært på. Og de var litt av en kontrast fra helgen før.
Da var vi i Matagalpa på en kaffefarm. Vi ble møtt av kakkelakker i sengen, biller overalt og edderkopper som falt ned fra taket. For oss som er mindre glad i insekter var dette et stort sjokk. Det ble en del drikking den helgen kan man si! Det var av nødvendighet da ingen turde å legge seg.. Vi har vært uenig om helgen skulle kalles Fat Camp eller Bug Camp, da vi heller ikke fikk noe sørlig med mat.. Det var en trist helg. Men vi gjorde gøy ut av det.
Og når solen stod opp var det nydelig likevel. Vi gikk ned til ett fossefall hvor man kunne bade og kose seg, fikk rundtur på farmen og ble angrepet av apebæsj. Da disse apene ikke var så begeistret for at vi kom inn på deres området uten å ære invitert. Men men.. det gikk vekk med vann!
Ellers har vi hatt eksamen, og det gikk relativt greit. Muntlig eksamen på spansk var en prøvelse for alle sine nerver, men vi overlevde! De neste dagene brukte vi på å feste fra oss i Leon. Sammen med de vi studerte med og de lokale som vi har blitt kjent med.
Ellers har det til tider vært litt ekle ting som har skjedd rundt oss. Det har vært valg i Nicaragua hvor de to største partiene utropte seg selv som vinnere begge to. Dette førte til vold. Og i helgen ble vi rådet til å holde oss inne. Det gikk heldigvis relativt rolig for sge i Leon, men i Managua var det værre. Flere menn ble slaktet ned med macheter og det ble skutt mot fokemengder. Mange ble truffet, men det var en stakkars jente på 8 år som ble drept. Slike ting er trist å høre om, og man føler seg maktesløs da det er ingenting vi kan gjøre bortsett fra å vente til det er over.
Vi var i Managua på torsdag. Og da satt det gjenger med menn og gutter kledd som gerilja soldater bare i deres partiers farger. De slo i bakken med macheter og balltre og ventet på bråk. Vi måtte dra tilbake til Leon for å unngå og komme opp i en farlig situasjon. Men nå er det mye roligere der.
En annen skummel og veldig tragisk episode var en buss som gikk fra Leon til Guatemala ble stoppet midt på natten. Alle i bussen ble drept med pistol eller macheter. Bussen ble revet fra hverandre og så tent på. På bussen var det en fra Nederland som var en god venn av en som jobber på Kulturstudiet.. Vi traff han alle sammen bare noen dager før. Det er virkelig uvirkelig å tenke på at slike ting skjer.
Men dette er noe som aldri ville skjedd med oss. Vi befinner oss nå i det tryggeste landet i Mellom – Amerika. Costa Rica er rolig og har lite vold av den slag. Her er det mest ran av turister. Og det skjer overalt. Vi følger rådene fra Norge og tar kun busser på dagen og vi drar kun med TICAbus. Det er det tryggeste! Grunnent til det som skjedde i Guatemala var mest sannsynlig at noen nakotikasmugler trodde det var narkotika på den bussen. Desverre var det feil buss. Og dette var om natten. Og noe som man kaller chicken-buss. Så det er ingen grunn til å være urolig for oss. Vi er forsiktig og fornuftig og bruker penger for å holde oss trygg.
Nå skal vi komme oss i dusjen og prøve å nyte vår første kveld på egen hånd i et helt nytt land! Costa Rica er vårt nye hjem de neste 2 ukene
Håper alle hjemme har det bra!
Store klemmer fra oss
tirsdag 9. september 2008
Aldri si; Det kan ikke bli værre nå.....
Et lite råd fra oss her i Leon. Aldri si; nå kan det da ikke bli værre. For da velger naturen å vise deg hvordan det kan bli litt værre..
Som dere har fått med dere så har Camilla vært ganske så syk de siste dagen (ikke at det har stoppet henne fra å være med på alt), men kjedelig er det nå da uansett å være syk. Og Camilla har en lang liste over alt som har gått gale siden vi reiste fra Norge. Hun har både brannsår på fingre og mindre bagasje å vise til. Men når alt var ordnet seg sånn ca, sa hun bråkjekt at; nå kan ikke ting bli værre. Og hun så for seg solskinn og hygge resten av turen. Og vips så lå hun, som tidligere sagt, i sengen med feber, hoste og renne nese.
Og lite betenkt, som hun ofte kan være, sa hun det samme igjen. Og vips så satt Camilla på legekontoret igjen. Denne gangen var det herpes på ryggen som var "det litt værre" som kunne skje. Vi skulle gjerne brukt et annet ord enn herpes, da dette høres veldig kjønnsykdomsaktig. Men for å oppklare så har det altså ingenting med saken å gjøre. Utslettene som Camilla har fått har skadet nervene hennes og ser lite pent ut. Men det er ikke noe farlig i den forstand. Huden reagerer bare på varmen.. Det som Camilla er mest lei seg for er at medisinene er veldig dyr, hun må holde seg unna solen og hun får ikke lov til å drikke alkohol på beachparty på fredag.. Men men.. Det skal hun nok overleve, da det kommer flere fester og soldager. Og pengene får hun tilbake fra forsikingen (forhåpentligvis).
Men denne gangen er det ikke bare Camilla som får svi. Christin er nå sengeliggende med vondt i hodet, kroppen og små kvalm. Hun henger litt etter, men begynner å ta inn på Camilla nå :-)
Men alt i alt så skal vi ikke klage. Her nede blir disse småbagatellene overkjørt av alt det kjekke vi gjør hver dag! Selv om vi er litt småsyk og klager mye her på bloggen, så koser vi oss masse og finne på mange ting hver dag. På mandag begynte Camilla på salsatimer, og i morgen skal Christin også være med. Vi skal shake oss hele veien hjem til dansegulvet i Norge og vise hvordan man egentlig skal gjøre det ;-) hehehe.
Når vi er friske begge to skal vi melde oss inn i et gym her nede sammen med de andre. Noen ganger i uken er det fitness på programmet. Selv om det ikke er helt det samme å trene her nede som hjemme i Norge. Forskjellen her er vel egentlig at svetten begynner å renne før man kommer inn på treningsenteret. Og det å løpe i 30 varmegrader kan ikke helt måle seg med det å løpe hjemme. Det blir liksom ikke helt det samme:-) Men kjekt er det hvertfall. Vi prøver å skape oss en hverdag, og komme oss fort ut av feriemodus. Vi merker at vi er litt mindre ivrig på å bli kjent med alle slik som i begynnelsen, altså er det lettere å få lest og gjort skolearbeid. Og skolen generelt holder oss i sjakk. Det er tidlig opp om morgenen og hjemme fra skolen mellom 4 - 6.
Vi er også begge involvert i et frivillig prosjekt her i Leon som arbeider med fattige og foreldreløse barn. Mange er barn av alkoholikere og protistuerte. Maten de lever på er noen bønnner og litt ris. Vi hjelper til med alt vi kan; hjelper med lekser, lærer dem engelsk, lager mat, maler huset, henter ved, leker, snakker, spiller fotball og prøver å samle inn penger. Det vil med andre ord si at det vil komme en mail til dere alle sammen hvor vi kommer til å be om støtte! Så sjekk e-mailen de kommende ukene! Sier bare at 1 kr kommmer man mye lengre med enn 1 kr hjemme i Norge. Og hvis alle donerer 1 - 10 kr f.eks. kan vi gjøre masse bra for barna som vi jobber med. (please ikke tenk at det ikke er verdt å overføre 1 kr fra nettbank til nettbank, for tro oss når vi sier at det er veldig verdt det for disse barna!) Vi kommer nok til å legge ut bilder etterhvert også!!
Men nå er det sengetid for oss flittige maur.. I morgen er det hel dag med skole og salsa + talent night! Masse å gjøre på her med andre ord!!!
Stor klem fra oss "syke" nordmenn i Nicaragua
Som dere har fått med dere så har Camilla vært ganske så syk de siste dagen (ikke at det har stoppet henne fra å være med på alt), men kjedelig er det nå da uansett å være syk. Og Camilla har en lang liste over alt som har gått gale siden vi reiste fra Norge. Hun har både brannsår på fingre og mindre bagasje å vise til. Men når alt var ordnet seg sånn ca, sa hun bråkjekt at; nå kan ikke ting bli værre. Og hun så for seg solskinn og hygge resten av turen. Og vips så lå hun, som tidligere sagt, i sengen med feber, hoste og renne nese.
Og lite betenkt, som hun ofte kan være, sa hun det samme igjen. Og vips så satt Camilla på legekontoret igjen. Denne gangen var det herpes på ryggen som var "det litt værre" som kunne skje. Vi skulle gjerne brukt et annet ord enn herpes, da dette høres veldig kjønnsykdomsaktig. Men for å oppklare så har det altså ingenting med saken å gjøre. Utslettene som Camilla har fått har skadet nervene hennes og ser lite pent ut. Men det er ikke noe farlig i den forstand. Huden reagerer bare på varmen.. Det som Camilla er mest lei seg for er at medisinene er veldig dyr, hun må holde seg unna solen og hun får ikke lov til å drikke alkohol på beachparty på fredag.. Men men.. Det skal hun nok overleve, da det kommer flere fester og soldager. Og pengene får hun tilbake fra forsikingen (forhåpentligvis).
Men denne gangen er det ikke bare Camilla som får svi. Christin er nå sengeliggende med vondt i hodet, kroppen og små kvalm. Hun henger litt etter, men begynner å ta inn på Camilla nå :-)
Men alt i alt så skal vi ikke klage. Her nede blir disse småbagatellene overkjørt av alt det kjekke vi gjør hver dag! Selv om vi er litt småsyk og klager mye her på bloggen, så koser vi oss masse og finne på mange ting hver dag. På mandag begynte Camilla på salsatimer, og i morgen skal Christin også være med. Vi skal shake oss hele veien hjem til dansegulvet i Norge og vise hvordan man egentlig skal gjøre det ;-) hehehe.
Når vi er friske begge to skal vi melde oss inn i et gym her nede sammen med de andre. Noen ganger i uken er det fitness på programmet. Selv om det ikke er helt det samme å trene her nede som hjemme i Norge. Forskjellen her er vel egentlig at svetten begynner å renne før man kommer inn på treningsenteret. Og det å løpe i 30 varmegrader kan ikke helt måle seg med det å løpe hjemme. Det blir liksom ikke helt det samme:-) Men kjekt er det hvertfall. Vi prøver å skape oss en hverdag, og komme oss fort ut av feriemodus. Vi merker at vi er litt mindre ivrig på å bli kjent med alle slik som i begynnelsen, altså er det lettere å få lest og gjort skolearbeid. Og skolen generelt holder oss i sjakk. Det er tidlig opp om morgenen og hjemme fra skolen mellom 4 - 6.
Vi er også begge involvert i et frivillig prosjekt her i Leon som arbeider med fattige og foreldreløse barn. Mange er barn av alkoholikere og protistuerte. Maten de lever på er noen bønnner og litt ris. Vi hjelper til med alt vi kan; hjelper med lekser, lærer dem engelsk, lager mat, maler huset, henter ved, leker, snakker, spiller fotball og prøver å samle inn penger. Det vil med andre ord si at det vil komme en mail til dere alle sammen hvor vi kommer til å be om støtte! Så sjekk e-mailen de kommende ukene! Sier bare at 1 kr kommmer man mye lengre med enn 1 kr hjemme i Norge. Og hvis alle donerer 1 - 10 kr f.eks. kan vi gjøre masse bra for barna som vi jobber med. (please ikke tenk at det ikke er verdt å overføre 1 kr fra nettbank til nettbank, for tro oss når vi sier at det er veldig verdt det for disse barna!) Vi kommer nok til å legge ut bilder etterhvert også!!
Men nå er det sengetid for oss flittige maur.. I morgen er det hel dag med skole og salsa + talent night! Masse å gjøre på her med andre ord!!!
Stor klem fra oss "syke" nordmenn i Nicaragua
mandag 8. september 2008
Vakre San Juan del sur
I helgen har vi hatt en fantastisk miniferie! Vi er alle enig om at dette var en helt utrolig gøy helg!!!
På fredag etter undervisningen reiste vi ca 43 studenter helt ned i sør, på grensen til Costa Rica, til en liten surfeby som heter San Juan del sur. Bortsett fra de lange bussturene, så har vi ingen ting å utsette på denne helgen.
Vi var alle usikre på om vi skulle reise siden det har regnet så mye i Nica de siste dagene. Med alle orkanen som herjer rundt i karibien, så merker vi det her med masse regn og oversvømmelser. Men Lars overtalte oss alle, og på kort varsel pakket vi sekkene våre og satte kursene mot sør på leting etter sol og varme. Og det var akkurat det vi fikk, med en god dose fest og morro.
Vi kom til byen sent på kvelden etter at solen var gått ned, så det var ikke mye å se den dagen. Men vi hev oss i dusjen, tok på finstasen og kjøpte oss noen øl. Dermed var kvelden godt i gang. Her snakker vi gøye barer og utesteder.. Altså noe helt annet enn hva vi opplever i Leon. Ikke at vi ikke koser oss her, men nå kunne vi faktisk synge til sangene og snakke med folk. Det å komme 6 blonde jenter i godt humør inn på en bar her nede, føles litt som om vi er 6 kjendiser som kommer inn. Men som de flinke kjendisene vi er lar vi ikke oppmerksomheten gå oss til hodet :-) hehe. Vi smiler pent tilbake og snur ryggen til de som snakker til oss. Men etter ett par drinker til kom vi i siget og da snakket vi både spansk, tysk, engelsk og norsk. Det er utolig hvor språkkunnskaper man har etter noen drinker!
San Juan er en liten surfeby som er mye mer preget av turisme enn Leon. Vi traff mange mennesker fra overalt i verden, sang til 90-tallsmusikk og drakk drinker. Vi har forresten fått oss en ny yndlings coktail; Frosty lemon daqurie(?). Fantastisk godt! Vi minglet og danset og koste oss hele natten.
Christin som er en morgenfugl og en solslikker stod opp før lyset var slått på på himmelen og var klar for straden. Camilla, litt mindre villig, rullet seg også ut av sengen etter hvert. Vi dro på en overpriced, men koselig cafe og spiste frokost. Ikke noe god opplevelse, da vi betalte mer for en dårlig bagel enn vi har gjort for noen av middagene våre hittil. men men, det var en søt hund der hvertfall. Så vi fikk kost litt.
To timer etter på var det tid for ny frokost.. Ja da. Her blir vi altså ikke mett, og siden vi uansett måtte vente på guttene som skulle spise, så var det ingen god grunn til å ikke bestille en frokost til.. Det kostet jo slikk og ingenting. Denne gangen spiste vi frokost på en super koselig restaurant som lå ved stranden. Vi satt og så på båtene, og guttene som spilte fotball,mens det florerte av ansatte som bare ventet på noe å gjøre. Camilla, som var trøtt, sliten, varm og litt overtrøtt, skrudde på god humøret og flauet ut de fleste rundt bordet. Hun oppdaget først at den ene servitørene hadde noen flotte smilehull. Uten å tenke seg om begynte hun å vise og peke og smile til han for at han skulle smile tilbake. Så var det Christin sin tur da hun oppdaget at den andre servitøren hadde kjempe lange øyenvipper.. Tror vi lett kunne giftet oss på flekken der, så fint som vi smilte til disse guttene :-)
Så var det rett på stranden. Ikke en nydelig strand, men helt ok. De fleste lærte å surfe og det var gøye bølger å bade i. Stranden i selve byen er ikke noe sted å være, så man må dra litt utenfor. Vi endte opp på en strand som lå i en bukt. På sidene lå det hills (vet ikke helt hva vi skal si det er på norsk) Det er ikke fjell, men små topper som er dekket av grønne trær. Man føler at man befinner seg langt inne i jungelen på en øde strand. Deilig!!
Servitøren vår var litt av en karakter.. Han er da en av de få i Nica som prater engelsk, og var tydelig stolt av dette da han hele tiden snakket mer enn nødvendig. Han spurte; Are you ready to order? We; Yes! Him; May I take your order? Vi syns gjerne det holdt en gang, men så er det jo alltid noen som trenger å få det inn med teskjeer.. så kanskje vi så litt vel blond ut der vi satt. Hans bruk av ordet awsome var også litt tvilsomt, da han gjerne spurte; Have u made up your mind? No? Okey, AWSOME! hehehe.. Det var ikke vanskelig å forstå at han plukket opp ofte brukte ord fra forbipasserende surfere, spesielt australienere.. men men. Han prøvde hvertfall, men vi ble nok ikke hans største fans da vi først ventet i over en time på maten, så nye 30 min for å få bestikk og salt og pepper. Som han sa selv, I run I run I run.. everyone wants something.. (vi trodde kanskje det var vanlig på en restaurant).
På kvelden var vi klar for ny middag og ny tur på byen. Denne gangen prøvde vi lykken på en restaurant som var blitt anbefalt av Rigo (Rigo, eller "the man" er vår flotte feltleder). Han kjenner alt og alle i Nica, og vet hvor man skal gå for å ha det kjekt og for å spise god mat. Vi kom til et sted som var eid av en engelsk dame, og da vi så menyen var det ingen av oss som angret. Vi bestemte oss der og da for at vi skulle reise tilbake en helg bare pga den. Maten var fantastisk!
Men det ufrivillige showet vi fikk fra nabobordet ødela litt av utsikten. En dame som var godt opp i årene hadde fått det for seg at hun skulle ta på seg den mest utringete kjolen hun hadde i skapet og så faktisk vise seg offentlig. Puppene la hun delikat utover bordet slik at vi alle kunne se hvor store de var, men det var ikke nok for henne. Hun måtte legge foten opp på bordet og vise oss beinet sitt, og Lars fikk med seg mer enn han hadde lyst å se. Nydelig dame det der! Ikke nok med det, men hun sjekket opp Annike, bare sånn i tilfelle vi ikke syns det var ubehagelig nok fra før. Som hun selv sa; "I am probibly 30 - 40 years older then you, but I am still blond. You think about that. Med et delikat blink i Annike sin retning. Fremdeles vanskelig å tro den dag i dag at Annike ikke benyttet seg av den muligheten der!
I finstasen var det tid for å ny tur på byens utesteder. Med en del drinker og drikkeleker var det ikke en stillegjeng som skulle forlate den ene baren for å gå på et nytt utested. Crazy crabs ble ikke bare navnet på utestedet, men den nye gangen vår. Loco chikos ble vi kalt.. lurer på hvorfor. Her vi sitter i dag ser vi egentlig den.. Men det er ett lite hopp fra 24/25 til 12/13 når man er ute og koser seg.
Da vi kom på crazy crab ble vi geiledet inn på en scene og fikk en velkomst uten like:-) Med plystring fra mennen, stygge blikk fra damene og en DJ som kalte oss "The swedish girls", måtte Camilla raskt ta action. Med mikrofonen i hånden ønsket hun alle en kjekk kveld, men måtte bare informere om at det var "chikas de noruega" som var ankommet, da Sweden suck, and Norway rule"..
Men alt i alt var dette en super fantastisk kveld. Vi danset til svetten rant fra leggen og vi ikke klarte å bevege oss stort mer. Diskoteket lå ved stranden så vi fikk sitte ute og se på sjøen og stjerne, mens vi pratet med amerikanere og canadiere på ferie. Nica er visst amerikanernes "syden".
Men alt det kjekke vi gjorde, alle de gøye folkene vi traff, alle de nye dansene vi fant på og alle de gode drinkene vi drakk ble puttet i skyggen, da vi fant paradis på søndagen. Vi skulle bare opp og spise frokost på hotellet der Rigo bodde, når det viste seg at Gud hadde plassert verdens flotteste sted midt i en liten surfeby i Nica (dette hotellet er det flotteste hotellet i Sentral-Amerika, og Gud er da egentlig europeere). Det var som en drøm som åpenbarte seg litt etter hvert som vi besteg alle trappene opp fjellet. Hotellet heter Pelican Eyes og ligger opp etter fjellsiden. Det er et ubeskrivelig sted, så vi vet liksom ikke helt hvordan vi skal få sagt det slik at dere faktisk forstår. Så vi tror vi lar bildene si det meste.
Men litt kan vi si. Frokosten var helt nydelig. Vi satt på en restaurant helt på toppen av hotellet med utsikt over hele byen, stranden og sjøen. Rett nedenfor lå det første bassenget som slutten i en liten foss som rant ned til neste basseng. Hele plassen var dekket av flotte blomster med nydelige farger, grønne palmer, små lys og hvite bungalows. Når man lå i bassenget så det ut som om man svømte rett ut i havet, med de grønnkledde toppene som omringet byen. Det var deilige solsenger og serviører som kom med drinker til deg, enten i bassenget eller på solsengen. Det var ikke mange av oss som var noe interessert i å reise tilbake til Leon. Og det kommer nok ikke som en overraskelse når vi sier at den neste frihelgen vår kommer vi til å tilbringe i dette paradis på jord!!!!
Men nå var det nok for denne gang. Lekser, lunsj, middag og salsa venter i dag. Det er en lang lang uke.. Men på fredag er det fiesta. Da skal vi ha beachparty i Rigos hus!
Satser på å få lagt inn nye bilder snart.. Men internett fungerer, men det tar sin tid :-)
Håper det regner i Bergen, for nå vi sol og varme! hehe.
Store klemme fra oss
På fredag etter undervisningen reiste vi ca 43 studenter helt ned i sør, på grensen til Costa Rica, til en liten surfeby som heter San Juan del sur. Bortsett fra de lange bussturene, så har vi ingen ting å utsette på denne helgen.
Vi var alle usikre på om vi skulle reise siden det har regnet så mye i Nica de siste dagene. Med alle orkanen som herjer rundt i karibien, så merker vi det her med masse regn og oversvømmelser. Men Lars overtalte oss alle, og på kort varsel pakket vi sekkene våre og satte kursene mot sør på leting etter sol og varme. Og det var akkurat det vi fikk, med en god dose fest og morro.
Vi kom til byen sent på kvelden etter at solen var gått ned, så det var ikke mye å se den dagen. Men vi hev oss i dusjen, tok på finstasen og kjøpte oss noen øl. Dermed var kvelden godt i gang. Her snakker vi gøye barer og utesteder.. Altså noe helt annet enn hva vi opplever i Leon. Ikke at vi ikke koser oss her, men nå kunne vi faktisk synge til sangene og snakke med folk. Det å komme 6 blonde jenter i godt humør inn på en bar her nede, føles litt som om vi er 6 kjendiser som kommer inn. Men som de flinke kjendisene vi er lar vi ikke oppmerksomheten gå oss til hodet :-) hehe. Vi smiler pent tilbake og snur ryggen til de som snakker til oss. Men etter ett par drinker til kom vi i siget og da snakket vi både spansk, tysk, engelsk og norsk. Det er utolig hvor språkkunnskaper man har etter noen drinker!
San Juan er en liten surfeby som er mye mer preget av turisme enn Leon. Vi traff mange mennesker fra overalt i verden, sang til 90-tallsmusikk og drakk drinker. Vi har forresten fått oss en ny yndlings coktail; Frosty lemon daqurie(?). Fantastisk godt! Vi minglet og danset og koste oss hele natten.
Christin som er en morgenfugl og en solslikker stod opp før lyset var slått på på himmelen og var klar for straden. Camilla, litt mindre villig, rullet seg også ut av sengen etter hvert. Vi dro på en overpriced, men koselig cafe og spiste frokost. Ikke noe god opplevelse, da vi betalte mer for en dårlig bagel enn vi har gjort for noen av middagene våre hittil. men men, det var en søt hund der hvertfall. Så vi fikk kost litt.
To timer etter på var det tid for ny frokost.. Ja da. Her blir vi altså ikke mett, og siden vi uansett måtte vente på guttene som skulle spise, så var det ingen god grunn til å ikke bestille en frokost til.. Det kostet jo slikk og ingenting. Denne gangen spiste vi frokost på en super koselig restaurant som lå ved stranden. Vi satt og så på båtene, og guttene som spilte fotball,mens det florerte av ansatte som bare ventet på noe å gjøre. Camilla, som var trøtt, sliten, varm og litt overtrøtt, skrudde på god humøret og flauet ut de fleste rundt bordet. Hun oppdaget først at den ene servitørene hadde noen flotte smilehull. Uten å tenke seg om begynte hun å vise og peke og smile til han for at han skulle smile tilbake. Så var det Christin sin tur da hun oppdaget at den andre servitøren hadde kjempe lange øyenvipper.. Tror vi lett kunne giftet oss på flekken der, så fint som vi smilte til disse guttene :-)
Så var det rett på stranden. Ikke en nydelig strand, men helt ok. De fleste lærte å surfe og det var gøye bølger å bade i. Stranden i selve byen er ikke noe sted å være, så man må dra litt utenfor. Vi endte opp på en strand som lå i en bukt. På sidene lå det hills (vet ikke helt hva vi skal si det er på norsk) Det er ikke fjell, men små topper som er dekket av grønne trær. Man føler at man befinner seg langt inne i jungelen på en øde strand. Deilig!!
Servitøren vår var litt av en karakter.. Han er da en av de få i Nica som prater engelsk, og var tydelig stolt av dette da han hele tiden snakket mer enn nødvendig. Han spurte; Are you ready to order? We; Yes! Him; May I take your order? Vi syns gjerne det holdt en gang, men så er det jo alltid noen som trenger å få det inn med teskjeer.. så kanskje vi så litt vel blond ut der vi satt. Hans bruk av ordet awsome var også litt tvilsomt, da han gjerne spurte; Have u made up your mind? No? Okey, AWSOME! hehehe.. Det var ikke vanskelig å forstå at han plukket opp ofte brukte ord fra forbipasserende surfere, spesielt australienere.. men men. Han prøvde hvertfall, men vi ble nok ikke hans største fans da vi først ventet i over en time på maten, så nye 30 min for å få bestikk og salt og pepper. Som han sa selv, I run I run I run.. everyone wants something.. (vi trodde kanskje det var vanlig på en restaurant).
På kvelden var vi klar for ny middag og ny tur på byen. Denne gangen prøvde vi lykken på en restaurant som var blitt anbefalt av Rigo (Rigo, eller "the man" er vår flotte feltleder). Han kjenner alt og alle i Nica, og vet hvor man skal gå for å ha det kjekt og for å spise god mat. Vi kom til et sted som var eid av en engelsk dame, og da vi så menyen var det ingen av oss som angret. Vi bestemte oss der og da for at vi skulle reise tilbake en helg bare pga den. Maten var fantastisk!
Men det ufrivillige showet vi fikk fra nabobordet ødela litt av utsikten. En dame som var godt opp i årene hadde fått det for seg at hun skulle ta på seg den mest utringete kjolen hun hadde i skapet og så faktisk vise seg offentlig. Puppene la hun delikat utover bordet slik at vi alle kunne se hvor store de var, men det var ikke nok for henne. Hun måtte legge foten opp på bordet og vise oss beinet sitt, og Lars fikk med seg mer enn han hadde lyst å se. Nydelig dame det der! Ikke nok med det, men hun sjekket opp Annike, bare sånn i tilfelle vi ikke syns det var ubehagelig nok fra før. Som hun selv sa; "I am probibly 30 - 40 years older then you, but I am still blond. You think about that. Med et delikat blink i Annike sin retning. Fremdeles vanskelig å tro den dag i dag at Annike ikke benyttet seg av den muligheten der!
I finstasen var det tid for å ny tur på byens utesteder. Med en del drinker og drikkeleker var det ikke en stillegjeng som skulle forlate den ene baren for å gå på et nytt utested. Crazy crabs ble ikke bare navnet på utestedet, men den nye gangen vår. Loco chikos ble vi kalt.. lurer på hvorfor. Her vi sitter i dag ser vi egentlig den.. Men det er ett lite hopp fra 24/25 til 12/13 når man er ute og koser seg.
Da vi kom på crazy crab ble vi geiledet inn på en scene og fikk en velkomst uten like:-) Med plystring fra mennen, stygge blikk fra damene og en DJ som kalte oss "The swedish girls", måtte Camilla raskt ta action. Med mikrofonen i hånden ønsket hun alle en kjekk kveld, men måtte bare informere om at det var "chikas de noruega" som var ankommet, da Sweden suck, and Norway rule"..
Men alt i alt var dette en super fantastisk kveld. Vi danset til svetten rant fra leggen og vi ikke klarte å bevege oss stort mer. Diskoteket lå ved stranden så vi fikk sitte ute og se på sjøen og stjerne, mens vi pratet med amerikanere og canadiere på ferie. Nica er visst amerikanernes "syden".
Men alt det kjekke vi gjorde, alle de gøye folkene vi traff, alle de nye dansene vi fant på og alle de gode drinkene vi drakk ble puttet i skyggen, da vi fant paradis på søndagen. Vi skulle bare opp og spise frokost på hotellet der Rigo bodde, når det viste seg at Gud hadde plassert verdens flotteste sted midt i en liten surfeby i Nica (dette hotellet er det flotteste hotellet i Sentral-Amerika, og Gud er da egentlig europeere). Det var som en drøm som åpenbarte seg litt etter hvert som vi besteg alle trappene opp fjellet. Hotellet heter Pelican Eyes og ligger opp etter fjellsiden. Det er et ubeskrivelig sted, så vi vet liksom ikke helt hvordan vi skal få sagt det slik at dere faktisk forstår. Så vi tror vi lar bildene si det meste.
Men litt kan vi si. Frokosten var helt nydelig. Vi satt på en restaurant helt på toppen av hotellet med utsikt over hele byen, stranden og sjøen. Rett nedenfor lå det første bassenget som slutten i en liten foss som rant ned til neste basseng. Hele plassen var dekket av flotte blomster med nydelige farger, grønne palmer, små lys og hvite bungalows. Når man lå i bassenget så det ut som om man svømte rett ut i havet, med de grønnkledde toppene som omringet byen. Det var deilige solsenger og serviører som kom med drinker til deg, enten i bassenget eller på solsengen. Det var ikke mange av oss som var noe interessert i å reise tilbake til Leon. Og det kommer nok ikke som en overraskelse når vi sier at den neste frihelgen vår kommer vi til å tilbringe i dette paradis på jord!!!!
Men nå var det nok for denne gang. Lekser, lunsj, middag og salsa venter i dag. Det er en lang lang uke.. Men på fredag er det fiesta. Da skal vi ha beachparty i Rigos hus!
Satser på å få lagt inn nye bilder snart.. Men internett fungerer, men det tar sin tid :-)
Håper det regner i Bergen, for nå vi sol og varme! hehe.
Store klemme fra oss
torsdag 4. september 2008
En litt anderledes tur hjem fra skolen.....
Som dere sikkert har hørt så er Camilla blitt litt syk, vel veldig syk. Feber, smerter i hals og tett nese. Dette kom da ikke som en stor overraskelse på henne, så hun var godt forberedt med masse medisiner med fra Norge! Men siden flyselskapet fant ut at de ansatte der trengte alle hennes c-vitaminene måtte hun altså ty til lokale drugs. Vanlig paracet viste seg å være 750 mg, så det har vært noen blurrete dager for henne. Anyways, nok om hennes syting. Dagen i dag startet så fint og greit. Camilla stod opp til vanlig tid (05.45 sharp (almost) every day), mens Christin (som var en "liten" tur på byen i går kveld) sov rett gjennom 7 slumringer og Camilla sitt morgen bråk.. Det er ikke alltid like lett å finne klær og bøker i stummende mørke.
Siden Camilla er syk var planen at hun skulle holde seg i sengen til hun ble frisk. Det er blant annet planlagt en helgetur med klassen som hun gjerne ville vært med på. Men det var da altså om å gjøre å bli frisk igjen. Og i går var Camilla hjemme fra skolen flink som hun noen ganger er, men da Jacob (i camilla sin gruppe) kom hjem fra skolen endret innstillingen seg drastisk. Han hadde lært så mye på to timer, at det ikke lenger var snakk om at Camilla skulle gå glipp av noe mer undervisning. Det kom faktisk ikke på tale. Så med dorull i væsken og hesteparaceten i hånden, var hun klar for en lærerik dag.
Det første som møtte henne var beskymrete medstudenter og lærere som mente at hun absolutt ikke burde være på skolen, men ligger godt og varmt i sengen og konsentrere seg om å bli frisk. Ikke en gang hennes smisketale om hvor viktig undervisning er førte til noe mer sympati. Men det er ingen som skal fortelle Camilla hva hun skal gjøre, så hun lukket bare ørene og tok seg en kaffe. Læreren til Camilla lot henne nesten ikke lese eller svare på spørsmål, fordi hun måtte spare på stemmen sin. Og ikke nok med det, så fikk Camilla en kjennepreken angående sitt antrekk. Og de som kjenner henne godt vet at hun ikke liker å få kjeft. Spesielt ikke fra voksne.
Det var da ingen vits å ha med seg sjal til Nicaragua hvis det skulle henge på rommet?
Når timen var over tilbød Joakim (en tidligere student, nå assisent) å få henne kjørt tilbake. Men Camilla ville bli. Her skulle det studeres for harde livet! Det var jo bare å ta en paracet til, så ordnet det seg vet du. Camilla fikk sin vilje og rigget seg til med bøker klar for å ta igjen tapt kunnskap.
Men det tok ikke lang tid før Joakim kom løpende. Vi måtte alle sammen pakke tingene våre for vi hadde 4 minutter på oss til å evakuere. Regnet hadde ført til oversvømmelser. Vanligvis ville ikke dette skapt store problemer, men så har det seg slik at på veien fra skolen og tilbake til Leon må vi over en pitte liten elv, som da altså ikke er så pitte liten lenger når det regner på sitt værste. Derfor måtte vi skynde oss før elven ble for stor. Alle pakket fort og hev oss inn i skolebussen (og her snakker vi ordentlig skolebuss fra amerikanske filmer). Og med smil om munnen var vi klare for en tidlig avslutning på skoledagen!
Men så lett skulle det så klart ikke være. Da vi kom til elven var det for sent.. Elven var for dyp og bussen kom seg ikke over. Så hva nå??
Vi fikk 2 alternativer; 1. Sove på stranden 2. Gå over elven og vente i en halvtime på at en buss fra byen skulle hente oss på andre siden.
Det ble så klart alternativ 2, med forbausende mye applaus fra de andre studentene. Av med klærene, til lokalbefolkningens glede, og sekken opp på hodet. Da var vi klare for en ufrivillig badetur i elven.
I seg selv var ikke turen så gale. Det gikk faktisk fint, med unntak av at alt vi hadde med oss ble vått og skittent og edderkoppene som fløt forbi oss i vannet. Men da vi kom oss over på andre siden, så fornøyd og stolt, begynte sannheten å vise seg i masse småkryp. Edderkopper falt av rumper og dyr kom ut av underbuksen. Disse delte seg i to løp til alle siden når vi prøvde å drepe de. Att på til viste det seg at vannet var så forurenset at vi måtte komme oss fort til apoteket å kjøpe noe greier å vaske oss med for å hindre at vi ble syk.. jepp jepp. Vi må påpeke at Camilla kun skrek en gang i løpet av hele oppstyret :-) Hun er stolt av seg selv! hehe.
Da bussen endelig kom seg inn til byen var det full kaos og oversvømmelser i alle gatene. Gatene i Leon var gjort om til store vannkanaler, butikkene var stengt og bilene hadde stoppet å kjøre. Svært fascinernde. Slik som man bare ser på nyheter og film! Dette var så klart den dagen Camilla stod med kamera i hånden og tenkte; Nei drit i det. Det skjer ikke noe spennende i dag. Jeg gidder ikke bære på kamera. Det stemte da ikke helt, men situasjonen er likevel dokumentert med Jacob sitt ultra kule vannfaste kamera fra US of A! hehe.. Så vi har både bilder og filmer av ca 30 studenter i undertøy som kaver seg rundt på landsbygden i Nicaragua!
Christin vet du.. hun var den heldige i dag. Ikke at hun slapp unna vannet, men hun befant seg hvertfall i Leon. Avtalen var at de som hadde fri i dag skulle møte resten av oss inne i byen, fordi vi skulle besøke en skole. (vi kan jobbe frivillig som engelsklærere) Stakkars jenter som stod forgjeves og ventet på oss i regnet. Oversvømmelsene i byen gjorde det umulig å bevege seg fritt i gaten, og taxi var umulig å få tak i. Men de kom seg alle trygt tilbake etter en lang tur rundt i byens "kanaler".. hehe.
Nå sitter vi begge her under tak og har det bare bra! Bortsett fra at Christin klør seg i hjel av alle myggstikkene. Dere må forstå en ting. Camilla sover uten myggnett og har ikke noe myggspray med seg, mens Christin er mer utstyrt! Hun har alt man trenger for å holde djevelmyggene på avstand. Men dette hjelper lite da Camilla er blitt dyrenes venn her nede. Ingen av myggene stikker Camilla, men på en eller annen måte klarer de å nå fram til Christin gjennom hennes festning av anti-mygg utstyr. Koselig :-) Selv Sonia (vår husbestyrer) kaller Camilla for "mama-Camilla". Alle dyrene løper opp eller under sengen hennes og hundene følger etter henne. Om det så er småmaur i pcen eller store iguanere som massere beina hennes, så er hun omringet av en art til alle tider.
Så over til en liten trist fortelling som vi trodde skulle ende i en glanshistorie. På mandag kom Joakim med en liten babypus som han hadde funnet ute i gaten. Den var ca 5 dager gammel og hadde verken åpnet øynene eller mistet navlestrengen. Vi adopterte så klart denne babyen med en gang og den ble døpt Tierna (kjærlig). Vi lagde hjem til den ved hjelp av alle nabobutikken og den var med oss på pedikyr og manikyr. Som noen av dere sikkert vet så må babypuser mates hver 3. time, også om natten. Vi hadde første vakt. Det ble lite søvn og babyen byttet på å sove i sengene våre. Det var en sterk liten pus med høy røst som plasserte seg midt i hjertet på alle sammen. Men desverre stod ikke livet til å redde, da den døde neste kveld (det var da ikke vi som passet på den). Ikke at vi påstår at det var noen andre sin feil. Men trist var det hvertfall.. Vi sitter igjen med noen fine bilder av mamma-Camilla og mamma-Christin med våre kjære lille Tierna.
Men nå er det tid for fellesmiddag, kortspill og kos i Casa Iguana. Og Camilla skal smøre seg inn med antibakterie såpe. Forhåpentligvis blir hun ikke mer dårlig nå!
Stor klem sendes til alle hjemme her fra våte Leon
Siden Camilla er syk var planen at hun skulle holde seg i sengen til hun ble frisk. Det er blant annet planlagt en helgetur med klassen som hun gjerne ville vært med på. Men det var da altså om å gjøre å bli frisk igjen. Og i går var Camilla hjemme fra skolen flink som hun noen ganger er, men da Jacob (i camilla sin gruppe) kom hjem fra skolen endret innstillingen seg drastisk. Han hadde lært så mye på to timer, at det ikke lenger var snakk om at Camilla skulle gå glipp av noe mer undervisning. Det kom faktisk ikke på tale. Så med dorull i væsken og hesteparaceten i hånden, var hun klar for en lærerik dag.
Det første som møtte henne var beskymrete medstudenter og lærere som mente at hun absolutt ikke burde være på skolen, men ligger godt og varmt i sengen og konsentrere seg om å bli frisk. Ikke en gang hennes smisketale om hvor viktig undervisning er førte til noe mer sympati. Men det er ingen som skal fortelle Camilla hva hun skal gjøre, så hun lukket bare ørene og tok seg en kaffe. Læreren til Camilla lot henne nesten ikke lese eller svare på spørsmål, fordi hun måtte spare på stemmen sin. Og ikke nok med det, så fikk Camilla en kjennepreken angående sitt antrekk. Og de som kjenner henne godt vet at hun ikke liker å få kjeft. Spesielt ikke fra voksne.
Det var da ingen vits å ha med seg sjal til Nicaragua hvis det skulle henge på rommet?
Når timen var over tilbød Joakim (en tidligere student, nå assisent) å få henne kjørt tilbake. Men Camilla ville bli. Her skulle det studeres for harde livet! Det var jo bare å ta en paracet til, så ordnet det seg vet du. Camilla fikk sin vilje og rigget seg til med bøker klar for å ta igjen tapt kunnskap.
Men det tok ikke lang tid før Joakim kom løpende. Vi måtte alle sammen pakke tingene våre for vi hadde 4 minutter på oss til å evakuere. Regnet hadde ført til oversvømmelser. Vanligvis ville ikke dette skapt store problemer, men så har det seg slik at på veien fra skolen og tilbake til Leon må vi over en pitte liten elv, som da altså ikke er så pitte liten lenger når det regner på sitt værste. Derfor måtte vi skynde oss før elven ble for stor. Alle pakket fort og hev oss inn i skolebussen (og her snakker vi ordentlig skolebuss fra amerikanske filmer). Og med smil om munnen var vi klare for en tidlig avslutning på skoledagen!
Men så lett skulle det så klart ikke være. Da vi kom til elven var det for sent.. Elven var for dyp og bussen kom seg ikke over. Så hva nå??
Vi fikk 2 alternativer; 1. Sove på stranden 2. Gå over elven og vente i en halvtime på at en buss fra byen skulle hente oss på andre siden.
Det ble så klart alternativ 2, med forbausende mye applaus fra de andre studentene. Av med klærene, til lokalbefolkningens glede, og sekken opp på hodet. Da var vi klare for en ufrivillig badetur i elven.
I seg selv var ikke turen så gale. Det gikk faktisk fint, med unntak av at alt vi hadde med oss ble vått og skittent og edderkoppene som fløt forbi oss i vannet. Men da vi kom oss over på andre siden, så fornøyd og stolt, begynte sannheten å vise seg i masse småkryp. Edderkopper falt av rumper og dyr kom ut av underbuksen. Disse delte seg i to løp til alle siden når vi prøvde å drepe de. Att på til viste det seg at vannet var så forurenset at vi måtte komme oss fort til apoteket å kjøpe noe greier å vaske oss med for å hindre at vi ble syk.. jepp jepp. Vi må påpeke at Camilla kun skrek en gang i løpet av hele oppstyret :-) Hun er stolt av seg selv! hehe.
Da bussen endelig kom seg inn til byen var det full kaos og oversvømmelser i alle gatene. Gatene i Leon var gjort om til store vannkanaler, butikkene var stengt og bilene hadde stoppet å kjøre. Svært fascinernde. Slik som man bare ser på nyheter og film! Dette var så klart den dagen Camilla stod med kamera i hånden og tenkte; Nei drit i det. Det skjer ikke noe spennende i dag. Jeg gidder ikke bære på kamera. Det stemte da ikke helt, men situasjonen er likevel dokumentert med Jacob sitt ultra kule vannfaste kamera fra US of A! hehe.. Så vi har både bilder og filmer av ca 30 studenter i undertøy som kaver seg rundt på landsbygden i Nicaragua!
Christin vet du.. hun var den heldige i dag. Ikke at hun slapp unna vannet, men hun befant seg hvertfall i Leon. Avtalen var at de som hadde fri i dag skulle møte resten av oss inne i byen, fordi vi skulle besøke en skole. (vi kan jobbe frivillig som engelsklærere) Stakkars jenter som stod forgjeves og ventet på oss i regnet. Oversvømmelsene i byen gjorde det umulig å bevege seg fritt i gaten, og taxi var umulig å få tak i. Men de kom seg alle trygt tilbake etter en lang tur rundt i byens "kanaler".. hehe.
Nå sitter vi begge her under tak og har det bare bra! Bortsett fra at Christin klør seg i hjel av alle myggstikkene. Dere må forstå en ting. Camilla sover uten myggnett og har ikke noe myggspray med seg, mens Christin er mer utstyrt! Hun har alt man trenger for å holde djevelmyggene på avstand. Men dette hjelper lite da Camilla er blitt dyrenes venn her nede. Ingen av myggene stikker Camilla, men på en eller annen måte klarer de å nå fram til Christin gjennom hennes festning av anti-mygg utstyr. Koselig :-) Selv Sonia (vår husbestyrer) kaller Camilla for "mama-Camilla". Alle dyrene løper opp eller under sengen hennes og hundene følger etter henne. Om det så er småmaur i pcen eller store iguanere som massere beina hennes, så er hun omringet av en art til alle tider.
Så over til en liten trist fortelling som vi trodde skulle ende i en glanshistorie. På mandag kom Joakim med en liten babypus som han hadde funnet ute i gaten. Den var ca 5 dager gammel og hadde verken åpnet øynene eller mistet navlestrengen. Vi adopterte så klart denne babyen med en gang og den ble døpt Tierna (kjærlig). Vi lagde hjem til den ved hjelp av alle nabobutikken og den var med oss på pedikyr og manikyr. Som noen av dere sikkert vet så må babypuser mates hver 3. time, også om natten. Vi hadde første vakt. Det ble lite søvn og babyen byttet på å sove i sengene våre. Det var en sterk liten pus med høy røst som plasserte seg midt i hjertet på alle sammen. Men desverre stod ikke livet til å redde, da den døde neste kveld (det var da ikke vi som passet på den). Ikke at vi påstår at det var noen andre sin feil. Men trist var det hvertfall.. Vi sitter igjen med noen fine bilder av mamma-Camilla og mamma-Christin med våre kjære lille Tierna.
Men nå er det tid for fellesmiddag, kortspill og kos i Casa Iguana. Og Camilla skal smøre seg inn med antibakterie såpe. Forhåpentligvis blir hun ikke mer dårlig nå!
Stor klem sendes til alle hjemme her fra våte Leon
søndag 31. august 2008
Uken som har gått... :-)
Hei hei alle sammen. Nå har vi vært i Leon i ca 10 dager. Og vi har opplevd masse og føler så klart at det har gått mye lengre enn tid enn det har. Dagene er fylt med nye inntrykk og opplevelser og vi har masse å fortelle.
Vi kan begynne med å fortelle at Camilla omsider fikk bagasjen sin på mandag. Det triste var at det manglet masse ting. Det meste av verdi var tatt (egentlig alt som lå øverst i sekken). Politiet vil ikke anmelde det og forsikringsselskapet i Norge er som alle andre forsikringsselskap. Dårlig på å hjelpe når man trenger det. Men etter en time med fortvilelse tok Camilla det med et smil og fikk en kokusnøtt av lærerne som symboliserte tålmodighet. Koselig. Og da var alt bedre.. hehehe.
Mandag startet vi på skolen. Bussen går fra Casa Iguana (hvor vi bor) kl 07.30 nesten hver morgen. Dette er da ikke noe problem siden vi står opp kl 6 hver morgen uansett. (det kommer litt av varmen og litt av at vi legger oss eksremt tidlig)
Skolen vår ligger ved stranden og det er veldig fint og koselig. Vi startet med en prøve for å bestemme hvilke grupper vi skulle komme i. Vi er altså fordelt i ulike grupper som har gruppeundervisning på forskjellige tid. Christin sin lærer snakker pittelitt engelsk, mens Camilla sin snakker nada. Det er morsomt med undervisning der alt går på spansk. Vi blir tvungen til å lære oss å forstå fort!
Klokken halv tolv hver dag er det lunsj. Da får vi varm rett på skolen. Så er det bading og soling. Og litt studering. Christin klarte å overtale storpysen Camilla til å bade. Det er store bølger og sterke strømmer. og til tider får vi ikke lov til å være i sjøen. Men det var så artig. Hver gang en av oss ble tatt av bølgene og skylt opp over stranden stod de andre og lo. Da var fortfestet ikke helt på topp og de ble skylt opp de også.
Skoleuken vår består av gruppeundervisning på spansk. Felles forelesning i spansk 1, og felles forelesning i Latin amerikanske studier. Vi prøver å samtale så godt vi kan med folk i butikken og taxisjåføren og lærerne våre. Men etter en uke er det fremdeles lite vi klarer å formidle. Det blir mest ord og tapre forsøk på spanske setninger. Men med godt humør og en ordbok får vi hvertfall tak i det vi vil ha.
Om kveldene pleier vi å gå ut og spise middag. Det er veldig koselig og vi er allerede blitt en god gjeng på 8 blonde jenter. Klassen vår er delt inn i 3 hus. På Casa Colibri bor de yngste (19 - 22), her på Casa Iguana bor de i midten (21 - eldstemann Christin). Og på Casa Santiago bor de eldste (fra 25 - 32). Vi har på en måte klart å snike oss unna Casa Santiago siden vi var i gruppen av de fire første som kom, og vi er veldig glad for det! Vi er gjerne de eldste her, men det er ingen som ville tippet det.. hehehe :-) Vi holder oss så ung at vi ikke fikk alkoholservering på flyet.
For å spise ute her i Leon koster det oss ca 30 - 60 kr alt etter hvor og hva vi spiser. Det er masse god mat! Og Camilla har fått dilla på biff med jalepenos og chili saus. Det er også kjekt å gå ut å spise for da får vi pyntet oss litt og kommet oss litt vekk fra Iguana.
Fredag var den store dagen for oss alle. Da slapp vi oss løs med fest og alkohol til langt ut på nattestider. Det var velkomsfest på Casa Iguana med over 100 gjester og live band, tapas mat og billig drikke. Det var ikke mange som forlot huset vårt i endru tilstand. Det er ikke noe spes å fortelle da vi mener at bildene sier alt. Vi var også på et utested som heter Don Senore. Morsomt altså. Men litt skummelt da vi og en av de som jobber her, Joakim, skulle gå dit. En narkis prøvde å selge oss ting og da vi ikke ville ha skulle han slå Joakim. Joakim ba oss om å løpe, men vi forlater ikke våre menn i nød. En gjeng med lokale menn kom forbi og ble vår redning. Resten av kvelden brukte vi på å prate med folk, drikke, danse og prøve å bli kvitt Camilla sin hikke.. :-)
Lørdagen kurerte vi fyllasyken ved et basseng der vi fikk god service. Mat og drikke ved bassengkanten. Det var den rette oppskrift etter en slik dag. Det er det ingen tvil om. Bassenget var kaldt og deilig og solen varmet godt. Da vi skulle shoppe måtte Camilla omsider kapitulere, mens Christin tok fatt på byen gater på leting etter kjoler og annet. Hun kjøpte seg blant annet enn flott blå topp. Leon er byen for shopping hvis du vil ha billige kjoler, topper o.l. Er faktisk masse fint!!!
I dag har vi vært på vulkantur. Vi gikk først opp til toppen der vi tok rundturen rundt krateret. Det var hardt for noen av oss som ikke har trent på veldig lenge og som har relativt dårlig kondis. Men det regnet som bare det, så ingen som la merke til hvem som svettet og slet mest:-) Da vi var vell oppe oppdaget vi noe annet merkelig. Det krydde av insekter i alle slags farger. Fasinerende først, så ble det ekkelt og vi var klar for å gå. Det viste seg altså at vi ikke skulle gå, men halveis seile/løpe nedover fjellveggen. Sanden føltes som puddersnø og det var en sykt gøy opplevelse. Vi har filmet og skal legge filmen ut på facen. Kommer også masse bilder etterhvert.
Nå må vi avslutte for nå. Bigfoot hostel venter med mat og kaffe :-)
PS! Orkanen Gustav har ikke kommet for fullt, og vi vet vel fint lite om når eller hvor sterkt det blir når han titter innom. Men vi tror ikke det er noe fare. Så det er ingen grunn til beskymring hjemme i Norge!
Store klemmer fra oss begge
Vi kan begynne med å fortelle at Camilla omsider fikk bagasjen sin på mandag. Det triste var at det manglet masse ting. Det meste av verdi var tatt (egentlig alt som lå øverst i sekken). Politiet vil ikke anmelde det og forsikringsselskapet i Norge er som alle andre forsikringsselskap. Dårlig på å hjelpe når man trenger det. Men etter en time med fortvilelse tok Camilla det med et smil og fikk en kokusnøtt av lærerne som symboliserte tålmodighet. Koselig. Og da var alt bedre.. hehehe.
Mandag startet vi på skolen. Bussen går fra Casa Iguana (hvor vi bor) kl 07.30 nesten hver morgen. Dette er da ikke noe problem siden vi står opp kl 6 hver morgen uansett. (det kommer litt av varmen og litt av at vi legger oss eksremt tidlig)
Skolen vår ligger ved stranden og det er veldig fint og koselig. Vi startet med en prøve for å bestemme hvilke grupper vi skulle komme i. Vi er altså fordelt i ulike grupper som har gruppeundervisning på forskjellige tid. Christin sin lærer snakker pittelitt engelsk, mens Camilla sin snakker nada. Det er morsomt med undervisning der alt går på spansk. Vi blir tvungen til å lære oss å forstå fort!
Klokken halv tolv hver dag er det lunsj. Da får vi varm rett på skolen. Så er det bading og soling. Og litt studering. Christin klarte å overtale storpysen Camilla til å bade. Det er store bølger og sterke strømmer. og til tider får vi ikke lov til å være i sjøen. Men det var så artig. Hver gang en av oss ble tatt av bølgene og skylt opp over stranden stod de andre og lo. Da var fortfestet ikke helt på topp og de ble skylt opp de også.
Skoleuken vår består av gruppeundervisning på spansk. Felles forelesning i spansk 1, og felles forelesning i Latin amerikanske studier. Vi prøver å samtale så godt vi kan med folk i butikken og taxisjåføren og lærerne våre. Men etter en uke er det fremdeles lite vi klarer å formidle. Det blir mest ord og tapre forsøk på spanske setninger. Men med godt humør og en ordbok får vi hvertfall tak i det vi vil ha.
Om kveldene pleier vi å gå ut og spise middag. Det er veldig koselig og vi er allerede blitt en god gjeng på 8 blonde jenter. Klassen vår er delt inn i 3 hus. På Casa Colibri bor de yngste (19 - 22), her på Casa Iguana bor de i midten (21 - eldstemann Christin). Og på Casa Santiago bor de eldste (fra 25 - 32). Vi har på en måte klart å snike oss unna Casa Santiago siden vi var i gruppen av de fire første som kom, og vi er veldig glad for det! Vi er gjerne de eldste her, men det er ingen som ville tippet det.. hehehe :-) Vi holder oss så ung at vi ikke fikk alkoholservering på flyet.
For å spise ute her i Leon koster det oss ca 30 - 60 kr alt etter hvor og hva vi spiser. Det er masse god mat! Og Camilla har fått dilla på biff med jalepenos og chili saus. Det er også kjekt å gå ut å spise for da får vi pyntet oss litt og kommet oss litt vekk fra Iguana.
Fredag var den store dagen for oss alle. Da slapp vi oss løs med fest og alkohol til langt ut på nattestider. Det var velkomsfest på Casa Iguana med over 100 gjester og live band, tapas mat og billig drikke. Det var ikke mange som forlot huset vårt i endru tilstand. Det er ikke noe spes å fortelle da vi mener at bildene sier alt. Vi var også på et utested som heter Don Senore. Morsomt altså. Men litt skummelt da vi og en av de som jobber her, Joakim, skulle gå dit. En narkis prøvde å selge oss ting og da vi ikke ville ha skulle han slå Joakim. Joakim ba oss om å løpe, men vi forlater ikke våre menn i nød. En gjeng med lokale menn kom forbi og ble vår redning. Resten av kvelden brukte vi på å prate med folk, drikke, danse og prøve å bli kvitt Camilla sin hikke.. :-)
Lørdagen kurerte vi fyllasyken ved et basseng der vi fikk god service. Mat og drikke ved bassengkanten. Det var den rette oppskrift etter en slik dag. Det er det ingen tvil om. Bassenget var kaldt og deilig og solen varmet godt. Da vi skulle shoppe måtte Camilla omsider kapitulere, mens Christin tok fatt på byen gater på leting etter kjoler og annet. Hun kjøpte seg blant annet enn flott blå topp. Leon er byen for shopping hvis du vil ha billige kjoler, topper o.l. Er faktisk masse fint!!!
I dag har vi vært på vulkantur. Vi gikk først opp til toppen der vi tok rundturen rundt krateret. Det var hardt for noen av oss som ikke har trent på veldig lenge og som har relativt dårlig kondis. Men det regnet som bare det, så ingen som la merke til hvem som svettet og slet mest:-) Da vi var vell oppe oppdaget vi noe annet merkelig. Det krydde av insekter i alle slags farger. Fasinerende først, så ble det ekkelt og vi var klar for å gå. Det viste seg altså at vi ikke skulle gå, men halveis seile/løpe nedover fjellveggen. Sanden føltes som puddersnø og det var en sykt gøy opplevelse. Vi har filmet og skal legge filmen ut på facen. Kommer også masse bilder etterhvert.
Nå må vi avslutte for nå. Bigfoot hostel venter med mat og kaffe :-)
PS! Orkanen Gustav har ikke kommet for fullt, og vi vet vel fint lite om når eller hvor sterkt det blir når han titter innom. Men vi tror ikke det er noe fare. Så det er ingen grunn til beskymring hjemme i Norge!
Store klemmer fra oss begge
mandag 25. august 2008
Kontakt oss på telefon :-)
Nå har vi fått numre i Nicaragua. Camilla har kjøpt seg en flott mobil, med fargebakgrunn av noen palmer. Nydelig!!!
Tlf Camilla : +5059821727
Tlf Christin: +5059074903
Ring gjerne!!! Skriv gjerne meld. Ønsker sterkt å høre hjemme fra :-) Vi har ikke funnet ut hvor vi skal kjøpe penger til mobilen ennå. Men satser på å ordne det til i morgen.
Nå skal vi skrive ferdig forprøven vår i latinamerikanske studier. Når vi er ferdig med det er det mulig vi blogger litt om vår første skoledag :-)
Vi har også lagt ut bilder fra første skoledag, slik at dere kan se hvordan skolehverdagen vår utarter seg. I dag har vi hatt prøve for å se hvilket nivå vi er på og blitt delt inn i grupper. Blir spennende å se hvem vi har endt opp med.. Vi kan ikke så mange navn ennå.. hehe..
Tlf Camilla : +5059821727
Tlf Christin: +5059074903
Ring gjerne!!! Skriv gjerne meld. Ønsker sterkt å høre hjemme fra :-) Vi har ikke funnet ut hvor vi skal kjøpe penger til mobilen ennå. Men satser på å ordne det til i morgen.
Nå skal vi skrive ferdig forprøven vår i latinamerikanske studier. Når vi er ferdig med det er det mulig vi blogger litt om vår første skoledag :-)
Vi har også lagt ut bilder fra første skoledag, slik at dere kan se hvordan skolehverdagen vår utarter seg. I dag har vi hatt prøve for å se hvilket nivå vi er på og blitt delt inn i grupper. Blir spennende å se hvem vi har endt opp med.. Vi kan ikke så mange navn ennå.. hehe..
søndag 24. august 2008
Bilder fra turen
Hei igjen! Syns ikke vi hadde skrevet nok så er kommer litt til :-) Nå har vi fått lagt inn bilder. Men på en annen fotobloggside. Linkene ligger på høyreside her. Det er bare å trykke på de så kommer albumene våre opp. Vi vil legge inn flere bilder etterhvert i disse albumene, så det er bare å følge med. Blir kjekkest hvis man tar lysbildeframvisning. Da får man også med seg de kommentarene vi har skrevet til bildene :-) Håper dere ser hvor kjekt vi har det og blir litt missunlig!
Men nå er det shopping med jentene og Jacob, og så informasjonsmøte med lærerne!
Men nå er det shopping med jentene og Jacob, og så informasjonsmøte med lærerne!
Livet i Leon
Her kommer en oppdatering på vårt liv i Leon så langt :-) Selv om dette bare er vår fjerde dag, så har vi opplevd masse og føler vi har vært vekke mye lengre!
Vår første opplevelse med Nicaragua (etter bagasjetap) var en varm varm varm taxitur fra Managua til Leon. Vi fikk prutet ned prisen fra 60 dollar til 40 dollar.. og trodde vi ble godt lurt. Men med jetlag og varme brydde vi oss fint lite om det. Alt vi ville var å komme oss til Leon. Det viste seg i senere tid at vi faktisk har gode pruteegenskaper da prisen faktisk er 60 dollar. Men på tross av dette var nok ikke taxisjåføren helt lovlig. Da vi satte oss inn i taxien tok han rett ig slett med seg taxiskiltet inn i bilen (altså de taxiskiltene på toppen av bilen som lyser). Det tok lang tid å reise og var ikke den mest behagelige turen vi har hatt. Når vi kjørte forbi andre taxibiler fikk vår sjåfør tumbsup og når vi stoppet i lyskryss holdt mennene i andre biler/busser på å falle ut av vinduet når de stirret så hardt :-) Tre blonde jenter i baksetet er vist ikke helt normalt her nede :-)
Vi kom oss omsider inn til Leon og fant lærernes bosted. Camilla gjorde det store og tettet igjen doen deres. Første inntrykk er viktig som sagt. Må bare oppklare at dette var på grunn av toalettpapir i doen. Det er da ikke lov og man finner et lite bossbann ved siden av hvert toalett som man må kaste det brukte papiret. Deilig :-)
Selv om vi var tidlig fikk vi lov å bo på Casa Iguana. Som nå er vårt hjem de neste 3 mnd. Det var fantastisk deilig å bo her de første dagene. Vi var kun 4 personer som delte et stort "hostel". Vi har vært så heldig å bli losjert inn på det fineste og største av de 3 boplassene. Men det innebærer også at vi deler med 27 andre studenter :-) Første dagen ble det mye avslapping og soving. Det enestevi fikk tid til var å gå ut å spise middag. Vi bestilte en stor biffmiddag med løksaus og måtte betale svimlende 50 kr per pers.
Dag 2
Vi våknet tidlig etter å ha sovnet kl 20 på kvelden. Fra 6 - 8 er den beste tiden på dagen. Det er sol men fremdeles ikke så varmt. Levelig med andre ord. Vi drakk kaffe og spiste god knekkebrød med ost. For å si det slik.. Vi kunne ikke vært mer glad for knekkebrødene våre enn vi er! Fantastisk idè fra vår side :-) Da var det tid for soling.. Og i 34 grader i skyggen og helt vindstille så er dette egentlig ikke mulig. Christin fikk lokalforbrennelse som viste seg i streker på låret og Camilla rant bort. Christin hentet henne inn fra solen når det kun var 10 kg med bein igjen.. I 3 tiden endret alt seg da en masete vossing invaderte vår private hage. Siden det har det ikke vært fred å få :-) Siden dette har det sakte men sikkert rent inn nye folk og de kommer fremdeles.
Før på dagen hadde vi utflukt til supermarked rett bort i gaten fra der vi bor. Grunnen til at vi bruker ordet utflukt er fordi vi ikke var tilbake før etter 2 timer.. Snakk om å lese og se på alt som finnes i butikken og at butikken er eneste sted med aircondition hjelper ikke på lyten til å forlate området med en gang.. Vi handlet inn masse mat og fikk oss 900 gram med biff til 10 kr.. nei nå må vi være ærlig her; Det kostet oss faktisk 11, 50 kr. Så da lyste dollartegnene i våre øyne og innså at her kan vi spare penger. Og slik ble middagklubben opprettet!
Om kvelden satt vi og ventet på en gruppe studenter som skulle komme med fellesavgangen. Tanken var å ta de med påkonsert på et lokalt sted som heter via via, og vi vurderte å pynte med ballonger og stas. Etter en flaske vin, noen øl og smirnoff ice kom gruppen endelig. og 2 sekunder senere satt vi der igjen alene... Snakk om lite sosiale mennesker.. Hvem trenger søvn etter en 48 timers reise?? Uhørt!
Dag 3
Camilla lyspunkt skjedde denne dagen da vi innså at det faktisk er shoppingmuligheter i denne byen også. Vi var på butikken og handlet mat og ble dratt mot to store høytalere som spilte vanvittig høy spansk musikk. Vi var sikker på at vi nå ble inviert på en stor Fiesta, men det ble bedre enn som så! Camilla fant seg en flott grønn kjole til hele 40 kr. Da var dagen reddet!
Dette var hittil den koseligste dagen. Christin fikk bruke dagen på å slappe av, mens Camilla hadde fått blod på tannen. Hun tok med seg Jacob og Isabell ut på en 3 timers shoppingtur i den varmeste varmen. Prøve klær når svetten renner ned fra alle kriker og kroker er ikke det letteste. Det ble faktisk en kunst etterhvert. En morsom fortelling om hvordan det er å shoppe i Leon; Vi kom inn i en fin butikk og Camilla fant seg en topp hun skulle prøve. Siden hun bare hadde kjole på seg var hun lite villig til å trave ut i butikken for å se seg i speilet. Litt sjenert kan man si. Men sjenering er ikke noe nicaranske jenter forstår seg på. plutselig ble forhenget trukket til side og Camilla stod der i bare trusen. Med de få spanske ordene hun hadde for hånd prøvde hun å forklare at hun ikke hadde bukse eller shorts og dermed ikke ville komme ut. I steden fikk hun en tafsete hånd på både rumpe og bryst og en tale om hvor sexy det var med store pupper, stor rumpe og blanco hud (hvit hud). Isabell stakkars prøvde å hjelpe henne, mens Jacob satt og lo for seg selv. Det blir lenge til Camilla besøker den butikken igjen :-)
I 4 tiden begynte middagklubben å aktivere seg på kjøkkenet. Vi lagde den beste og nydeligste kyllingwoken vi har smakt på lenge. Ikke for å klappe oss selv på skulderen.. men klapp klapp!!! Men noe middagsro ble det ikke. Først kom regnet.. og da snakket vi ikke Bergensregn. Her åpnet himmelen seg bokstavelgtalt og helte flere millioner liter med vann ned over hagen vår. Takk gud for at vi er smartere enn vi ser ut! Vi hadde nemlig dekket på bordet under tak! Med regnet kom skilpadden! Opp fra kloakken og inn i vårt hjerte. Bilder og kos skulle til før vi slapp den fri igjen. Men klar for å spise middagen ferdig var vi ikke. Nå skulle det sklies bort over gulvet og danses i regnet. Kliss våt og svært oppspilt klarte vi omsider og finne tilbake til middagsbordet og det endte med en svært koselig kveld. Men sant skal sies så var vi i seng rundt kl 22 på en lørdagskveld :-)
Og her sitter vi nå. På våre gyngestoler utenfor rommet vårt og venter på dagen som kommer. Nå skal vi endelig få se alle vi skal studere med da hele gjengen på rundt 60 + lærerne kommer bort hit for informasjonsmøte og blikjent med hverandre - og byen - dag! Vi kan nesten ikke styre vår begeistring her vi sitter og rister av forventning!!
Håper det er kaldt og regner i Bergen, for vi sitter i solen og koser oss :-)
Stor klem fra oss
PS! Vi skal prøve å legge inn bilder her, men for de som har facebook kan dere finne både video og bilder hos Camilla
Vår første opplevelse med Nicaragua (etter bagasjetap) var en varm varm varm taxitur fra Managua til Leon. Vi fikk prutet ned prisen fra 60 dollar til 40 dollar.. og trodde vi ble godt lurt. Men med jetlag og varme brydde vi oss fint lite om det. Alt vi ville var å komme oss til Leon. Det viste seg i senere tid at vi faktisk har gode pruteegenskaper da prisen faktisk er 60 dollar. Men på tross av dette var nok ikke taxisjåføren helt lovlig. Da vi satte oss inn i taxien tok han rett ig slett med seg taxiskiltet inn i bilen (altså de taxiskiltene på toppen av bilen som lyser). Det tok lang tid å reise og var ikke den mest behagelige turen vi har hatt. Når vi kjørte forbi andre taxibiler fikk vår sjåfør tumbsup og når vi stoppet i lyskryss holdt mennene i andre biler/busser på å falle ut av vinduet når de stirret så hardt :-) Tre blonde jenter i baksetet er vist ikke helt normalt her nede :-)
Vi kom oss omsider inn til Leon og fant lærernes bosted. Camilla gjorde det store og tettet igjen doen deres. Første inntrykk er viktig som sagt. Må bare oppklare at dette var på grunn av toalettpapir i doen. Det er da ikke lov og man finner et lite bossbann ved siden av hvert toalett som man må kaste det brukte papiret. Deilig :-)
Selv om vi var tidlig fikk vi lov å bo på Casa Iguana. Som nå er vårt hjem de neste 3 mnd. Det var fantastisk deilig å bo her de første dagene. Vi var kun 4 personer som delte et stort "hostel". Vi har vært så heldig å bli losjert inn på det fineste og største av de 3 boplassene. Men det innebærer også at vi deler med 27 andre studenter :-) Første dagen ble det mye avslapping og soving. Det enestevi fikk tid til var å gå ut å spise middag. Vi bestilte en stor biffmiddag med løksaus og måtte betale svimlende 50 kr per pers.
Dag 2
Vi våknet tidlig etter å ha sovnet kl 20 på kvelden. Fra 6 - 8 er den beste tiden på dagen. Det er sol men fremdeles ikke så varmt. Levelig med andre ord. Vi drakk kaffe og spiste god knekkebrød med ost. For å si det slik.. Vi kunne ikke vært mer glad for knekkebrødene våre enn vi er! Fantastisk idè fra vår side :-) Da var det tid for soling.. Og i 34 grader i skyggen og helt vindstille så er dette egentlig ikke mulig. Christin fikk lokalforbrennelse som viste seg i streker på låret og Camilla rant bort. Christin hentet henne inn fra solen når det kun var 10 kg med bein igjen.. I 3 tiden endret alt seg da en masete vossing invaderte vår private hage. Siden det har det ikke vært fred å få :-) Siden dette har det sakte men sikkert rent inn nye folk og de kommer fremdeles.
Før på dagen hadde vi utflukt til supermarked rett bort i gaten fra der vi bor. Grunnen til at vi bruker ordet utflukt er fordi vi ikke var tilbake før etter 2 timer.. Snakk om å lese og se på alt som finnes i butikken og at butikken er eneste sted med aircondition hjelper ikke på lyten til å forlate området med en gang.. Vi handlet inn masse mat og fikk oss 900 gram med biff til 10 kr.. nei nå må vi være ærlig her; Det kostet oss faktisk 11, 50 kr. Så da lyste dollartegnene i våre øyne og innså at her kan vi spare penger. Og slik ble middagklubben opprettet!
Om kvelden satt vi og ventet på en gruppe studenter som skulle komme med fellesavgangen. Tanken var å ta de med påkonsert på et lokalt sted som heter via via, og vi vurderte å pynte med ballonger og stas. Etter en flaske vin, noen øl og smirnoff ice kom gruppen endelig. og 2 sekunder senere satt vi der igjen alene... Snakk om lite sosiale mennesker.. Hvem trenger søvn etter en 48 timers reise?? Uhørt!
Dag 3
Camilla lyspunkt skjedde denne dagen da vi innså at det faktisk er shoppingmuligheter i denne byen også. Vi var på butikken og handlet mat og ble dratt mot to store høytalere som spilte vanvittig høy spansk musikk. Vi var sikker på at vi nå ble inviert på en stor Fiesta, men det ble bedre enn som så! Camilla fant seg en flott grønn kjole til hele 40 kr. Da var dagen reddet!
Dette var hittil den koseligste dagen. Christin fikk bruke dagen på å slappe av, mens Camilla hadde fått blod på tannen. Hun tok med seg Jacob og Isabell ut på en 3 timers shoppingtur i den varmeste varmen. Prøve klær når svetten renner ned fra alle kriker og kroker er ikke det letteste. Det ble faktisk en kunst etterhvert. En morsom fortelling om hvordan det er å shoppe i Leon; Vi kom inn i en fin butikk og Camilla fant seg en topp hun skulle prøve. Siden hun bare hadde kjole på seg var hun lite villig til å trave ut i butikken for å se seg i speilet. Litt sjenert kan man si. Men sjenering er ikke noe nicaranske jenter forstår seg på. plutselig ble forhenget trukket til side og Camilla stod der i bare trusen. Med de få spanske ordene hun hadde for hånd prøvde hun å forklare at hun ikke hadde bukse eller shorts og dermed ikke ville komme ut. I steden fikk hun en tafsete hånd på både rumpe og bryst og en tale om hvor sexy det var med store pupper, stor rumpe og blanco hud (hvit hud). Isabell stakkars prøvde å hjelpe henne, mens Jacob satt og lo for seg selv. Det blir lenge til Camilla besøker den butikken igjen :-)
I 4 tiden begynte middagklubben å aktivere seg på kjøkkenet. Vi lagde den beste og nydeligste kyllingwoken vi har smakt på lenge. Ikke for å klappe oss selv på skulderen.. men klapp klapp!!! Men noe middagsro ble det ikke. Først kom regnet.. og da snakket vi ikke Bergensregn. Her åpnet himmelen seg bokstavelgtalt og helte flere millioner liter med vann ned over hagen vår. Takk gud for at vi er smartere enn vi ser ut! Vi hadde nemlig dekket på bordet under tak! Med regnet kom skilpadden! Opp fra kloakken og inn i vårt hjerte. Bilder og kos skulle til før vi slapp den fri igjen. Men klar for å spise middagen ferdig var vi ikke. Nå skulle det sklies bort over gulvet og danses i regnet. Kliss våt og svært oppspilt klarte vi omsider og finne tilbake til middagsbordet og det endte med en svært koselig kveld. Men sant skal sies så var vi i seng rundt kl 22 på en lørdagskveld :-)
Og her sitter vi nå. På våre gyngestoler utenfor rommet vårt og venter på dagen som kommer. Nå skal vi endelig få se alle vi skal studere med da hele gjengen på rundt 60 + lærerne kommer bort hit for informasjonsmøte og blikjent med hverandre - og byen - dag! Vi kan nesten ikke styre vår begeistring her vi sitter og rister av forventning!!
Håper det er kaldt og regner i Bergen, for vi sitter i solen og koser oss :-)
Stor klem fra oss
PS! Vi skal prøve å legge inn bilder her, men for de som har facebook kan dere finne både video og bilder hos Camilla
torsdag 21. august 2008
Halveis fremme for noen av oss...
Jepp da var vi i gang.. turen hit til har ikke vært uten komplisering, men vi smiler likevel. Nå sitter vi i skyggen ute i vår "private" hage som vi bare deler med 27 andre personer :-) Men nå er det bare oss og to andre vi plukket med oss på flyplassen i Managua. Alt her er veldig flott. Vi bor på tomannsrom som vi klarte å snike fra noen andre.. Vi liker ikke dele rom med fremmede..hehe.
Turen startet som sagt i Oslo med en natt på Gardemoen (jeg sov på sofaen til Anette, mens Christin ble bestevenner med vaktmesteren). Videre gikk turen til London og så Miami. Etter en lang tur bestemte vi oss for å sjekke inn på hotell. Var litt for kaotisk til at vi orket en natt blant 7000 ansatte som ikke hadde mye annet å gjøre på enn å prate med hverandre på spansk og rope etter de to blonde nyankommende.
På natten stod vi opp frisk og fin og veldig fornøyd med dagen så lang. men det varte ikke så veldig lenge. Forsov oss gjorde vi ikke, men gjett hvem som skulle hatt flybilletter men kun hadde med seg et ark med fin skrift Visste seg kjapt at det ikke var like godt.. merkelig nok. Vi fikk beskjed om at vi måtte kjøpe nye biletter og at vi ikke kom med dette flyet. Først var det sjokk, så ble det sinne! Etter noen tlf samtaler til Norge ordnet Kilroy opp og nå sitter vi altså i Leon der vi skal bo i 3 mnd.
Men fortellinger ender ikke så godt... For så smertefritt kan det ikke gå vet du. Som karma fra kjefting stod Camilla alene og så på et tomt rullebånd på flyplassen i Managua. Flyselskapene hadde nok funnet ut at sekken hennes var for stygg eller for tung. Så de lot den bare bli i Miami. Så nå sitter hun i varme Nicaragua uten klær. I et land der folk løper fra deg når du spør om de snakker engelsk, så er det ikke lett å finne ut hva som har skjedd. Ved hjelp av Camilla sine få spanske ord og en søt gammel dame fikk vi en lapp (på spansk) og måtte forlate flyplassen. Og hun som hadde pakket så mye fint. Men men. Tok det med et smil...
Vi kom oss fram til Leon etter en lang og varm taxitur og har nå fått tildelt rom.. En svensk lærer tok oss med på rundtur i byen og vi fikk kjøpt inn litt ting. Christin har fått adapter og Camilla fant ut at visakortene nå er avmagnifisert :-) Bare for å teste grinegrensen litt til... med noen få dollar i vesken ble det et par med slippers som ble ansett som det viktigste foreløbig.
Men alt i alt er vi storfornøyd og håper på at de 2dagene til 3 ukene det tar å finne bagasjen helst blir minimal... (lærerne på skolen har hjulpet med bagasjen, så nå må alle be om den kommer snart!)
Savner ikke hjemme helt ennå :-) Men vi er glad i alle sammen! Håper å høre fra dere!!!
Store klemmer fra varme Nicaragua
Turen startet som sagt i Oslo med en natt på Gardemoen (jeg sov på sofaen til Anette, mens Christin ble bestevenner med vaktmesteren). Videre gikk turen til London og så Miami. Etter en lang tur bestemte vi oss for å sjekke inn på hotell. Var litt for kaotisk til at vi orket en natt blant 7000 ansatte som ikke hadde mye annet å gjøre på enn å prate med hverandre på spansk og rope etter de to blonde nyankommende.
På natten stod vi opp frisk og fin og veldig fornøyd med dagen så lang. men det varte ikke så veldig lenge. Forsov oss gjorde vi ikke, men gjett hvem som skulle hatt flybilletter men kun hadde med seg et ark med fin skrift Visste seg kjapt at det ikke var like godt.. merkelig nok. Vi fikk beskjed om at vi måtte kjøpe nye biletter og at vi ikke kom med dette flyet. Først var det sjokk, så ble det sinne! Etter noen tlf samtaler til Norge ordnet Kilroy opp og nå sitter vi altså i Leon der vi skal bo i 3 mnd.
Men fortellinger ender ikke så godt... For så smertefritt kan det ikke gå vet du. Som karma fra kjefting stod Camilla alene og så på et tomt rullebånd på flyplassen i Managua. Flyselskapene hadde nok funnet ut at sekken hennes var for stygg eller for tung. Så de lot den bare bli i Miami. Så nå sitter hun i varme Nicaragua uten klær. I et land der folk løper fra deg når du spør om de snakker engelsk, så er det ikke lett å finne ut hva som har skjedd. Ved hjelp av Camilla sine få spanske ord og en søt gammel dame fikk vi en lapp (på spansk) og måtte forlate flyplassen. Og hun som hadde pakket så mye fint. Men men. Tok det med et smil...
Vi kom oss fram til Leon etter en lang og varm taxitur og har nå fått tildelt rom.. En svensk lærer tok oss med på rundtur i byen og vi fikk kjøpt inn litt ting. Christin har fått adapter og Camilla fant ut at visakortene nå er avmagnifisert :-) Bare for å teste grinegrensen litt til... med noen få dollar i vesken ble det et par med slippers som ble ansett som det viktigste foreløbig.
Men alt i alt er vi storfornøyd og håper på at de 2dagene til 3 ukene det tar å finne bagasjen helst blir minimal... (lærerne på skolen har hjulpet med bagasjen, så nå må alle be om den kommer snart!)
Savner ikke hjemme helt ennå :-) Men vi er glad i alle sammen! Håper å høre fra dere!!!
Store klemmer fra varme Nicaragua
lørdag 19. juli 2008
Litt datoer
Her er noen datoer for når og hvor vi befinner oss de neste 7 månedene :-)
Vi reiser fra Bergen 19 august og lander i Nicaragua den 21.
Vi reiser fra Nicaragua rundt den 15 november og skal da være i Costa Rica.
1. desember reiser vi fra Panama City til Cuba. Vi blir der hele julen.
28. desember reiser vi til Singapore og lander den 29 desember. Da har vi 2 måneder før neste flybillett. Vi planlegger å være i Asia i 6 uker før vi reiser fra Bali til Australia.
26. februar reiser vi fra Perth til Dar es Saalam og blir i Tanzania/Kenya i 4 uker.
Hjemreisen:
Tirsdag 24. mars 2009 reiser vi fra Kenya til London.
Onsdag 25. mars reiser vi fra London til Bergen og lander kl 11 om kvelden.
Og da er turen avsluttet :-)
Vi reiser fra Bergen 19 august og lander i Nicaragua den 21.
Vi reiser fra Nicaragua rundt den 15 november og skal da være i Costa Rica.
1. desember reiser vi fra Panama City til Cuba. Vi blir der hele julen.
28. desember reiser vi til Singapore og lander den 29 desember. Da har vi 2 måneder før neste flybillett. Vi planlegger å være i Asia i 6 uker før vi reiser fra Bali til Australia.
26. februar reiser vi fra Perth til Dar es Saalam og blir i Tanzania/Kenya i 4 uker.
Hjemreisen:
Tirsdag 24. mars 2009 reiser vi fra Kenya til London.
Onsdag 25. mars reiser vi fra London til Bergen og lander kl 11 om kvelden.
Og da er turen avsluttet :-)
søndag 29. juni 2008
Snart avreise!
Hei hei alle sammen!
Nå nærmer vi oss avreise og vi gleder oss masse!
Vi reiser fra Oslo den 20. august kl. 7 om morgenen. Da er første stopp Nicaragua. Der blir vi i 3 mnd for å lære oss litt spansk før vi tar oss en måned med sekken på ryggen rundt i Costa Rica, Panama og Cuba!
Vi skal prøve å holde alle oppdatert på hvor vi er og hva vi opplever underveis :-) (med andre ord kommer det en reiseliste for beskymrede foreldre)
Stor klem fra oss
Nå nærmer vi oss avreise og vi gleder oss masse!
Vi reiser fra Oslo den 20. august kl. 7 om morgenen. Da er første stopp Nicaragua. Der blir vi i 3 mnd for å lære oss litt spansk før vi tar oss en måned med sekken på ryggen rundt i Costa Rica, Panama og Cuba!
Vi skal prøve å holde alle oppdatert på hvor vi er og hva vi opplever underveis :-) (med andre ord kommer det en reiseliste for beskymrede foreldre)
Stor klem fra oss
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
