Som dere sikkert har hørt så er Camilla blitt litt syk, vel veldig syk. Feber, smerter i hals og tett nese. Dette kom da ikke som en stor overraskelse på henne, så hun var godt forberedt med masse medisiner med fra Norge! Men siden flyselskapet fant ut at de ansatte der trengte alle hennes c-vitaminene måtte hun altså ty til lokale drugs. Vanlig paracet viste seg å være 750 mg, så det har vært noen blurrete dager for henne. Anyways, nok om hennes syting. Dagen i dag startet så fint og greit. Camilla stod opp til vanlig tid (05.45 sharp (almost) every day), mens Christin (som var en "liten" tur på byen i går kveld) sov rett gjennom 7 slumringer og Camilla sitt morgen bråk.. Det er ikke alltid like lett å finne klær og bøker i stummende mørke.
Siden Camilla er syk var planen at hun skulle holde seg i sengen til hun ble frisk. Det er blant annet planlagt en helgetur med klassen som hun gjerne ville vært med på. Men det var da altså om å gjøre å bli frisk igjen. Og i går var Camilla hjemme fra skolen flink som hun noen ganger er, men da Jacob (i camilla sin gruppe) kom hjem fra skolen endret innstillingen seg drastisk. Han hadde lært så mye på to timer, at det ikke lenger var snakk om at Camilla skulle gå glipp av noe mer undervisning. Det kom faktisk ikke på tale. Så med dorull i væsken og hesteparaceten i hånden, var hun klar for en lærerik dag.
Det første som møtte henne var beskymrete medstudenter og lærere som mente at hun absolutt ikke burde være på skolen, men ligger godt og varmt i sengen og konsentrere seg om å bli frisk. Ikke en gang hennes smisketale om hvor viktig undervisning er førte til noe mer sympati. Men det er ingen som skal fortelle Camilla hva hun skal gjøre, så hun lukket bare ørene og tok seg en kaffe. Læreren til Camilla lot henne nesten ikke lese eller svare på spørsmål, fordi hun måtte spare på stemmen sin. Og ikke nok med det, så fikk Camilla en kjennepreken angående sitt antrekk. Og de som kjenner henne godt vet at hun ikke liker å få kjeft. Spesielt ikke fra voksne.
Det var da ingen vits å ha med seg sjal til Nicaragua hvis det skulle henge på rommet?
Når timen var over tilbød Joakim (en tidligere student, nå assisent) å få henne kjørt tilbake. Men Camilla ville bli. Her skulle det studeres for harde livet! Det var jo bare å ta en paracet til, så ordnet det seg vet du. Camilla fikk sin vilje og rigget seg til med bøker klar for å ta igjen tapt kunnskap.
Men det tok ikke lang tid før Joakim kom løpende. Vi måtte alle sammen pakke tingene våre for vi hadde 4 minutter på oss til å evakuere. Regnet hadde ført til oversvømmelser. Vanligvis ville ikke dette skapt store problemer, men så har det seg slik at på veien fra skolen og tilbake til Leon må vi over en pitte liten elv, som da altså ikke er så pitte liten lenger når det regner på sitt værste. Derfor måtte vi skynde oss før elven ble for stor. Alle pakket fort og hev oss inn i skolebussen (og her snakker vi ordentlig skolebuss fra amerikanske filmer). Og med smil om munnen var vi klare for en tidlig avslutning på skoledagen!
Men så lett skulle det så klart ikke være. Da vi kom til elven var det for sent.. Elven var for dyp og bussen kom seg ikke over. Så hva nå??
Vi fikk 2 alternativer; 1. Sove på stranden 2. Gå over elven og vente i en halvtime på at en buss fra byen skulle hente oss på andre siden.
Det ble så klart alternativ 2, med forbausende mye applaus fra de andre studentene. Av med klærene, til lokalbefolkningens glede, og sekken opp på hodet. Da var vi klare for en ufrivillig badetur i elven.
I seg selv var ikke turen så gale. Det gikk faktisk fint, med unntak av at alt vi hadde med oss ble vått og skittent og edderkoppene som fløt forbi oss i vannet. Men da vi kom oss over på andre siden, så fornøyd og stolt, begynte sannheten å vise seg i masse småkryp. Edderkopper falt av rumper og dyr kom ut av underbuksen. Disse delte seg i to løp til alle siden når vi prøvde å drepe de. Att på til viste det seg at vannet var så forurenset at vi måtte komme oss fort til apoteket å kjøpe noe greier å vaske oss med for å hindre at vi ble syk.. jepp jepp. Vi må påpeke at Camilla kun skrek en gang i løpet av hele oppstyret :-) Hun er stolt av seg selv! hehe.
Da bussen endelig kom seg inn til byen var det full kaos og oversvømmelser i alle gatene. Gatene i Leon var gjort om til store vannkanaler, butikkene var stengt og bilene hadde stoppet å kjøre. Svært fascinernde. Slik som man bare ser på nyheter og film! Dette var så klart den dagen Camilla stod med kamera i hånden og tenkte; Nei drit i det. Det skjer ikke noe spennende i dag. Jeg gidder ikke bære på kamera. Det stemte da ikke helt, men situasjonen er likevel dokumentert med Jacob sitt ultra kule vannfaste kamera fra US of A! hehe.. Så vi har både bilder og filmer av ca 30 studenter i undertøy som kaver seg rundt på landsbygden i Nicaragua!
Christin vet du.. hun var den heldige i dag. Ikke at hun slapp unna vannet, men hun befant seg hvertfall i Leon. Avtalen var at de som hadde fri i dag skulle møte resten av oss inne i byen, fordi vi skulle besøke en skole. (vi kan jobbe frivillig som engelsklærere) Stakkars jenter som stod forgjeves og ventet på oss i regnet. Oversvømmelsene i byen gjorde det umulig å bevege seg fritt i gaten, og taxi var umulig å få tak i. Men de kom seg alle trygt tilbake etter en lang tur rundt i byens "kanaler".. hehe.
Nå sitter vi begge her under tak og har det bare bra! Bortsett fra at Christin klør seg i hjel av alle myggstikkene. Dere må forstå en ting. Camilla sover uten myggnett og har ikke noe myggspray med seg, mens Christin er mer utstyrt! Hun har alt man trenger for å holde djevelmyggene på avstand. Men dette hjelper lite da Camilla er blitt dyrenes venn her nede. Ingen av myggene stikker Camilla, men på en eller annen måte klarer de å nå fram til Christin gjennom hennes festning av anti-mygg utstyr. Koselig :-) Selv Sonia (vår husbestyrer) kaller Camilla for "mama-Camilla". Alle dyrene løper opp eller under sengen hennes og hundene følger etter henne. Om det så er småmaur i pcen eller store iguanere som massere beina hennes, så er hun omringet av en art til alle tider.
Så over til en liten trist fortelling som vi trodde skulle ende i en glanshistorie. På mandag kom Joakim med en liten babypus som han hadde funnet ute i gaten. Den var ca 5 dager gammel og hadde verken åpnet øynene eller mistet navlestrengen. Vi adopterte så klart denne babyen med en gang og den ble døpt Tierna (kjærlig). Vi lagde hjem til den ved hjelp av alle nabobutikken og den var med oss på pedikyr og manikyr. Som noen av dere sikkert vet så må babypuser mates hver 3. time, også om natten. Vi hadde første vakt. Det ble lite søvn og babyen byttet på å sove i sengene våre. Det var en sterk liten pus med høy røst som plasserte seg midt i hjertet på alle sammen. Men desverre stod ikke livet til å redde, da den døde neste kveld (det var da ikke vi som passet på den). Ikke at vi påstår at det var noen andre sin feil. Men trist var det hvertfall.. Vi sitter igjen med noen fine bilder av mamma-Camilla og mamma-Christin med våre kjære lille Tierna.
Men nå er det tid for fellesmiddag, kortspill og kos i Casa Iguana. Og Camilla skal smøre seg inn med antibakterie såpe. Forhåpentligvis blir hun ikke mer dårlig nå!
Stor klem sendes til alle hjemme her fra våte Leon
torsdag 4. september 2008
søndag 31. august 2008
Uken som har gått... :-)
Hei hei alle sammen. Nå har vi vært i Leon i ca 10 dager. Og vi har opplevd masse og føler så klart at det har gått mye lengre enn tid enn det har. Dagene er fylt med nye inntrykk og opplevelser og vi har masse å fortelle.
Vi kan begynne med å fortelle at Camilla omsider fikk bagasjen sin på mandag. Det triste var at det manglet masse ting. Det meste av verdi var tatt (egentlig alt som lå øverst i sekken). Politiet vil ikke anmelde det og forsikringsselskapet i Norge er som alle andre forsikringsselskap. Dårlig på å hjelpe når man trenger det. Men etter en time med fortvilelse tok Camilla det med et smil og fikk en kokusnøtt av lærerne som symboliserte tålmodighet. Koselig. Og da var alt bedre.. hehehe.
Mandag startet vi på skolen. Bussen går fra Casa Iguana (hvor vi bor) kl 07.30 nesten hver morgen. Dette er da ikke noe problem siden vi står opp kl 6 hver morgen uansett. (det kommer litt av varmen og litt av at vi legger oss eksremt tidlig)
Skolen vår ligger ved stranden og det er veldig fint og koselig. Vi startet med en prøve for å bestemme hvilke grupper vi skulle komme i. Vi er altså fordelt i ulike grupper som har gruppeundervisning på forskjellige tid. Christin sin lærer snakker pittelitt engelsk, mens Camilla sin snakker nada. Det er morsomt med undervisning der alt går på spansk. Vi blir tvungen til å lære oss å forstå fort!
Klokken halv tolv hver dag er det lunsj. Da får vi varm rett på skolen. Så er det bading og soling. Og litt studering. Christin klarte å overtale storpysen Camilla til å bade. Det er store bølger og sterke strømmer. og til tider får vi ikke lov til å være i sjøen. Men det var så artig. Hver gang en av oss ble tatt av bølgene og skylt opp over stranden stod de andre og lo. Da var fortfestet ikke helt på topp og de ble skylt opp de også.
Skoleuken vår består av gruppeundervisning på spansk. Felles forelesning i spansk 1, og felles forelesning i Latin amerikanske studier. Vi prøver å samtale så godt vi kan med folk i butikken og taxisjåføren og lærerne våre. Men etter en uke er det fremdeles lite vi klarer å formidle. Det blir mest ord og tapre forsøk på spanske setninger. Men med godt humør og en ordbok får vi hvertfall tak i det vi vil ha.
Om kveldene pleier vi å gå ut og spise middag. Det er veldig koselig og vi er allerede blitt en god gjeng på 8 blonde jenter. Klassen vår er delt inn i 3 hus. På Casa Colibri bor de yngste (19 - 22), her på Casa Iguana bor de i midten (21 - eldstemann Christin). Og på Casa Santiago bor de eldste (fra 25 - 32). Vi har på en måte klart å snike oss unna Casa Santiago siden vi var i gruppen av de fire første som kom, og vi er veldig glad for det! Vi er gjerne de eldste her, men det er ingen som ville tippet det.. hehehe :-) Vi holder oss så ung at vi ikke fikk alkoholservering på flyet.
For å spise ute her i Leon koster det oss ca 30 - 60 kr alt etter hvor og hva vi spiser. Det er masse god mat! Og Camilla har fått dilla på biff med jalepenos og chili saus. Det er også kjekt å gå ut å spise for da får vi pyntet oss litt og kommet oss litt vekk fra Iguana.
Fredag var den store dagen for oss alle. Da slapp vi oss løs med fest og alkohol til langt ut på nattestider. Det var velkomsfest på Casa Iguana med over 100 gjester og live band, tapas mat og billig drikke. Det var ikke mange som forlot huset vårt i endru tilstand. Det er ikke noe spes å fortelle da vi mener at bildene sier alt. Vi var også på et utested som heter Don Senore. Morsomt altså. Men litt skummelt da vi og en av de som jobber her, Joakim, skulle gå dit. En narkis prøvde å selge oss ting og da vi ikke ville ha skulle han slå Joakim. Joakim ba oss om å løpe, men vi forlater ikke våre menn i nød. En gjeng med lokale menn kom forbi og ble vår redning. Resten av kvelden brukte vi på å prate med folk, drikke, danse og prøve å bli kvitt Camilla sin hikke.. :-)
Lørdagen kurerte vi fyllasyken ved et basseng der vi fikk god service. Mat og drikke ved bassengkanten. Det var den rette oppskrift etter en slik dag. Det er det ingen tvil om. Bassenget var kaldt og deilig og solen varmet godt. Da vi skulle shoppe måtte Camilla omsider kapitulere, mens Christin tok fatt på byen gater på leting etter kjoler og annet. Hun kjøpte seg blant annet enn flott blå topp. Leon er byen for shopping hvis du vil ha billige kjoler, topper o.l. Er faktisk masse fint!!!
I dag har vi vært på vulkantur. Vi gikk først opp til toppen der vi tok rundturen rundt krateret. Det var hardt for noen av oss som ikke har trent på veldig lenge og som har relativt dårlig kondis. Men det regnet som bare det, så ingen som la merke til hvem som svettet og slet mest:-) Da vi var vell oppe oppdaget vi noe annet merkelig. Det krydde av insekter i alle slags farger. Fasinerende først, så ble det ekkelt og vi var klar for å gå. Det viste seg altså at vi ikke skulle gå, men halveis seile/løpe nedover fjellveggen. Sanden føltes som puddersnø og det var en sykt gøy opplevelse. Vi har filmet og skal legge filmen ut på facen. Kommer også masse bilder etterhvert.
Nå må vi avslutte for nå. Bigfoot hostel venter med mat og kaffe :-)
PS! Orkanen Gustav har ikke kommet for fullt, og vi vet vel fint lite om når eller hvor sterkt det blir når han titter innom. Men vi tror ikke det er noe fare. Så det er ingen grunn til beskymring hjemme i Norge!
Store klemmer fra oss begge
Vi kan begynne med å fortelle at Camilla omsider fikk bagasjen sin på mandag. Det triste var at det manglet masse ting. Det meste av verdi var tatt (egentlig alt som lå øverst i sekken). Politiet vil ikke anmelde det og forsikringsselskapet i Norge er som alle andre forsikringsselskap. Dårlig på å hjelpe når man trenger det. Men etter en time med fortvilelse tok Camilla det med et smil og fikk en kokusnøtt av lærerne som symboliserte tålmodighet. Koselig. Og da var alt bedre.. hehehe.
Mandag startet vi på skolen. Bussen går fra Casa Iguana (hvor vi bor) kl 07.30 nesten hver morgen. Dette er da ikke noe problem siden vi står opp kl 6 hver morgen uansett. (det kommer litt av varmen og litt av at vi legger oss eksremt tidlig)
Skolen vår ligger ved stranden og det er veldig fint og koselig. Vi startet med en prøve for å bestemme hvilke grupper vi skulle komme i. Vi er altså fordelt i ulike grupper som har gruppeundervisning på forskjellige tid. Christin sin lærer snakker pittelitt engelsk, mens Camilla sin snakker nada. Det er morsomt med undervisning der alt går på spansk. Vi blir tvungen til å lære oss å forstå fort!
Klokken halv tolv hver dag er det lunsj. Da får vi varm rett på skolen. Så er det bading og soling. Og litt studering. Christin klarte å overtale storpysen Camilla til å bade. Det er store bølger og sterke strømmer. og til tider får vi ikke lov til å være i sjøen. Men det var så artig. Hver gang en av oss ble tatt av bølgene og skylt opp over stranden stod de andre og lo. Da var fortfestet ikke helt på topp og de ble skylt opp de også.
Skoleuken vår består av gruppeundervisning på spansk. Felles forelesning i spansk 1, og felles forelesning i Latin amerikanske studier. Vi prøver å samtale så godt vi kan med folk i butikken og taxisjåføren og lærerne våre. Men etter en uke er det fremdeles lite vi klarer å formidle. Det blir mest ord og tapre forsøk på spanske setninger. Men med godt humør og en ordbok får vi hvertfall tak i det vi vil ha.
Om kveldene pleier vi å gå ut og spise middag. Det er veldig koselig og vi er allerede blitt en god gjeng på 8 blonde jenter. Klassen vår er delt inn i 3 hus. På Casa Colibri bor de yngste (19 - 22), her på Casa Iguana bor de i midten (21 - eldstemann Christin). Og på Casa Santiago bor de eldste (fra 25 - 32). Vi har på en måte klart å snike oss unna Casa Santiago siden vi var i gruppen av de fire første som kom, og vi er veldig glad for det! Vi er gjerne de eldste her, men det er ingen som ville tippet det.. hehehe :-) Vi holder oss så ung at vi ikke fikk alkoholservering på flyet.
For å spise ute her i Leon koster det oss ca 30 - 60 kr alt etter hvor og hva vi spiser. Det er masse god mat! Og Camilla har fått dilla på biff med jalepenos og chili saus. Det er også kjekt å gå ut å spise for da får vi pyntet oss litt og kommet oss litt vekk fra Iguana.
Fredag var den store dagen for oss alle. Da slapp vi oss løs med fest og alkohol til langt ut på nattestider. Det var velkomsfest på Casa Iguana med over 100 gjester og live band, tapas mat og billig drikke. Det var ikke mange som forlot huset vårt i endru tilstand. Det er ikke noe spes å fortelle da vi mener at bildene sier alt. Vi var også på et utested som heter Don Senore. Morsomt altså. Men litt skummelt da vi og en av de som jobber her, Joakim, skulle gå dit. En narkis prøvde å selge oss ting og da vi ikke ville ha skulle han slå Joakim. Joakim ba oss om å løpe, men vi forlater ikke våre menn i nød. En gjeng med lokale menn kom forbi og ble vår redning. Resten av kvelden brukte vi på å prate med folk, drikke, danse og prøve å bli kvitt Camilla sin hikke.. :-)
Lørdagen kurerte vi fyllasyken ved et basseng der vi fikk god service. Mat og drikke ved bassengkanten. Det var den rette oppskrift etter en slik dag. Det er det ingen tvil om. Bassenget var kaldt og deilig og solen varmet godt. Da vi skulle shoppe måtte Camilla omsider kapitulere, mens Christin tok fatt på byen gater på leting etter kjoler og annet. Hun kjøpte seg blant annet enn flott blå topp. Leon er byen for shopping hvis du vil ha billige kjoler, topper o.l. Er faktisk masse fint!!!
I dag har vi vært på vulkantur. Vi gikk først opp til toppen der vi tok rundturen rundt krateret. Det var hardt for noen av oss som ikke har trent på veldig lenge og som har relativt dårlig kondis. Men det regnet som bare det, så ingen som la merke til hvem som svettet og slet mest:-) Da vi var vell oppe oppdaget vi noe annet merkelig. Det krydde av insekter i alle slags farger. Fasinerende først, så ble det ekkelt og vi var klar for å gå. Det viste seg altså at vi ikke skulle gå, men halveis seile/løpe nedover fjellveggen. Sanden føltes som puddersnø og det var en sykt gøy opplevelse. Vi har filmet og skal legge filmen ut på facen. Kommer også masse bilder etterhvert.
Nå må vi avslutte for nå. Bigfoot hostel venter med mat og kaffe :-)
PS! Orkanen Gustav har ikke kommet for fullt, og vi vet vel fint lite om når eller hvor sterkt det blir når han titter innom. Men vi tror ikke det er noe fare. Så det er ingen grunn til beskymring hjemme i Norge!
Store klemmer fra oss begge
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
