En litt anderledes tur hjem fra skolen.....

Som dere sikkert har hørt så er Camilla blitt litt syk, vel veldig syk. Feber, smerter i hals og tett nese. Dette kom da ikke som en stor overraskelse på henne, så hun var godt forberedt med masse medisiner med fra Norge! Men siden flyselskapet fant ut at de ansatte der trengte alle hennes c-vitaminene måtte hun altså ty til lokale drugs. Vanlig paracet viste seg å være 750 mg, så det har vært noen blurrete dager for henne. Anyways, nok om hennes syting. Dagen i dag startet så fint og greit. Camilla stod opp til vanlig tid (05.45 sharp (almost) every day), mens Christin (som var en "liten" tur på byen i går kveld) sov rett gjennom 7 slumringer og Camilla sitt morgen bråk.. Det er ikke alltid like lett å finne klær og bøker i stummende mørke.

Siden Camilla er syk var planen at hun skulle holde seg i sengen til hun ble frisk. Det er blant annet planlagt en helgetur med klassen som hun gjerne ville vært med på. Men det var da altså om å gjøre å bli frisk igjen. Og i går var Camilla hjemme fra skolen flink som hun noen ganger er, men da Jacob (i camilla sin gruppe) kom hjem fra skolen endret innstillingen seg drastisk. Han hadde lært så mye på to timer, at det ikke lenger var snakk om at Camilla skulle gå glipp av noe mer undervisning. Det kom faktisk ikke på tale. Så med dorull i væsken og hesteparaceten i hånden, var hun klar for en lærerik dag.

Det første som møtte henne var beskymrete medstudenter og lærere som mente at hun absolutt ikke burde være på skolen, men ligger godt og varmt i sengen og konsentrere seg om å bli frisk. Ikke en gang hennes smisketale om hvor viktig undervisning er førte til noe mer sympati. Men det er ingen som skal fortelle Camilla hva hun skal gjøre, så hun lukket bare ørene og tok seg en kaffe. Læreren til Camilla lot henne nesten ikke lese eller svare på spørsmål, fordi hun måtte spare på stemmen sin. Og ikke nok med det, så fikk Camilla en kjennepreken angående sitt antrekk. Og de som kjenner henne godt vet at hun ikke liker å få kjeft. Spesielt ikke fra voksne.
Det var da ingen vits å ha med seg sjal til Nicaragua hvis det skulle henge på rommet?

Når timen var over tilbød Joakim (en tidligere student, nå assisent) å få henne kjørt tilbake. Men Camilla ville bli. Her skulle det studeres for harde livet! Det var jo bare å ta en paracet til, så ordnet det seg vet du. Camilla fikk sin vilje og rigget seg til med bøker klar for å ta igjen tapt kunnskap.

Men det tok ikke lang tid før Joakim kom løpende. Vi måtte alle sammen pakke tingene våre for vi hadde 4 minutter på oss til å evakuere. Regnet hadde ført til oversvømmelser. Vanligvis ville ikke dette skapt store problemer, men så har det seg slik at på veien fra skolen og tilbake til Leon må vi over en pitte liten elv, som da altså ikke er så pitte liten lenger når det regner på sitt værste. Derfor måtte vi skynde oss før elven ble for stor. Alle pakket fort og hev oss inn i skolebussen (og her snakker vi ordentlig skolebuss fra amerikanske filmer). Og med smil om munnen var vi klare for en tidlig avslutning på skoledagen!

Men så lett skulle det så klart ikke være. Da vi kom til elven var det for sent.. Elven var for dyp og bussen kom seg ikke over. Så hva nå??
Vi fikk 2 alternativer; 1. Sove på stranden 2. Gå over elven og vente i en halvtime på at en buss fra byen skulle hente oss på andre siden.
Det ble så klart alternativ 2, med forbausende mye applaus fra de andre studentene. Av med klærene, til lokalbefolkningens glede, og sekken opp på hodet. Da var vi klare for en ufrivillig badetur i elven.

I seg selv var ikke turen så gale. Det gikk faktisk fint, med unntak av at alt vi hadde med oss ble vått og skittent og edderkoppene som fløt forbi oss i vannet. Men da vi kom oss over på andre siden, så fornøyd og stolt, begynte sannheten å vise seg i masse småkryp. Edderkopper falt av rumper og dyr kom ut av underbuksen. Disse delte seg i to løp til alle siden når vi prøvde å drepe de. Att på til viste det seg at vannet var så forurenset at vi måtte komme oss fort til apoteket å kjøpe noe greier å vaske oss med for å hindre at vi ble syk.. jepp jepp. Vi må påpeke at Camilla kun skrek en gang i løpet av hele oppstyret :-) Hun er stolt av seg selv! hehe.

Da bussen endelig kom seg inn til byen var det full kaos og oversvømmelser i alle gatene. Gatene i Leon var gjort om til store vannkanaler, butikkene var stengt og bilene hadde stoppet å kjøre. Svært fascinernde. Slik som man bare ser på nyheter og film! Dette var så klart den dagen Camilla stod med kamera i hånden og tenkte; Nei drit i det. Det skjer ikke noe spennende i dag. Jeg gidder ikke bære på kamera. Det stemte da ikke helt, men situasjonen er likevel dokumentert med Jacob sitt ultra kule vannfaste kamera fra US of A! hehe.. Så vi har både bilder og filmer av ca 30 studenter i undertøy som kaver seg rundt på landsbygden i Nicaragua!

Christin vet du.. hun var den heldige i dag. Ikke at hun slapp unna vannet, men hun befant seg hvertfall i Leon. Avtalen var at de som hadde fri i dag skulle møte resten av oss inne i byen, fordi vi skulle besøke en skole. (vi kan jobbe frivillig som engelsklærere) Stakkars jenter som stod forgjeves og ventet på oss i regnet. Oversvømmelsene i byen gjorde det umulig å bevege seg fritt i gaten, og taxi var umulig å få tak i. Men de kom seg alle trygt tilbake etter en lang tur rundt i byens "kanaler".. hehe.

Nå sitter vi begge her under tak og har det bare bra! Bortsett fra at Christin klør seg i hjel av alle myggstikkene. Dere må forstå en ting. Camilla sover uten myggnett og har ikke noe myggspray med seg, mens Christin er mer utstyrt! Hun har alt man trenger for å holde djevelmyggene på avstand. Men dette hjelper lite da Camilla er blitt dyrenes venn her nede. Ingen av myggene stikker Camilla, men på en eller annen måte klarer de å nå fram til Christin gjennom hennes festning av anti-mygg utstyr. Koselig :-) Selv Sonia (vår husbestyrer) kaller Camilla for "mama-Camilla". Alle dyrene løper opp eller under sengen hennes og hundene følger etter henne. Om det så er småmaur i pcen eller store iguanere som massere beina hennes, så er hun omringet av en art til alle tider.

Så over til en liten trist fortelling som vi trodde skulle ende i en glanshistorie. På mandag kom Joakim med en liten babypus som han hadde funnet ute i gaten. Den var ca 5 dager gammel og hadde verken åpnet øynene eller mistet navlestrengen. Vi adopterte så klart denne babyen med en gang og den ble døpt Tierna (kjærlig). Vi lagde hjem til den ved hjelp av alle nabobutikken og den var med oss på pedikyr og manikyr. Som noen av dere sikkert vet så må babypuser mates hver 3. time, også om natten. Vi hadde første vakt. Det ble lite søvn og babyen byttet på å sove i sengene våre. Det var en sterk liten pus med høy røst som plasserte seg midt i hjertet på alle sammen. Men desverre stod ikke livet til å redde, da den døde neste kveld (det var da ikke vi som passet på den). Ikke at vi påstår at det var noen andre sin feil. Men trist var det hvertfall.. Vi sitter igjen med noen fine bilder av mamma-Camilla og mamma-Christin med våre kjære lille Tierna.

Men nå er det tid for fellesmiddag, kortspill og kos i Casa Iguana. Og Camilla skal smøre seg inn med antibakterie såpe. Forhåpentligvis blir hun ikke mer dårlig nå!

Stor klem sendes til alle hjemme her fra våte Leon